(U)tradisjonelt skjerf

Dette er siste innlegg i serien “vi blogger om de hjemmestrikkede julegavene nå som jula er over og alt er pakket ut og det er ingenting å skjule”. Det ble, som den regnekyndige leser allerede har kommet frem til, ikke mer enn tre hjemmestrikkede gaver i år. Men det regner jeg ikke som et nederlag. Tvert imot, det ligger en kynisk tanke bak om at gaver som tar tid, kun skal gis til mennesker som forstår hvor mye tid det tar å lage noe. Her må jeg gjøre meg visse tanker: Er dette en en videreutvikling av det fenomenet der man lar prislappen sitte på for å vise hvor mye penger gaven har kostet? I hvertfall hvis gaven var dyr? Hvis den var billig, eller var kjøpt på salg, kan man ta den av, og håpe på det beste. Gaven jeg viser i dette innlegget var verken billig eller dyr, men altså hjemmestrikket, og denne gangen lot jeg meg inspirere av gamle lusekoftemønstre. Hvem sier at lusa bare må sitte på ei kofte? Her har jeg brukt “brystmønsteret” i hver ende, og supplert med lus i midtpartiet. Hvis jeg noen gang skal strikke noe lignende igjen vil jeg nok velge et mønster som strekker seg lenger inn på skjerfet, slik at lusepartiet blir kortere, for gud hjelpe meg så kjedelig å sitte og strikke lus etter lus etter lus…gjesp…

Sokker fra Irland

Vel, ikke bokstavelig talt fra Irland, men i det minste inspirert av irske farger og mønstre. Disse sokkene kommer fra samme bok som jeg nevnte i forrige innlegg. Denne gangen valgte jeg litt sprekere farger (ja, butikken hadde visst fått inn varer siden sist), men heller ikke her brukte jeg originalfargene fra boka. Tilblivelsesprosessen til disse sokkene var ganske lang, de måtte med jevne mellomrom gjemmes bakerst i skapet hver gang mottakeren kom på besøk. Dessuten er det så lenge til jul, man har da mye annet som haster mer? Til slutt ble de likevel ferdige, og jeg tror mottakeren ble fornøyd da hun pakket dem opp.

Sokker fra hele verden!

Nå overdriver jeg litt, jeg har jo ikke strikket hele verden ennå, men overskrifta er inspirert av en strikkebok jeg fikk til jul i fjor. Det vil si i forfjor, for å være helt korrekt, i og med at det var jula 2010. Boka heter Around the World in Knitted Socks, og strikkeforfatteren (heter det det, mon tro?) Stephanie van der Linden har latt seg inspirere til å lage sokkeoppskrifter basert på farger og mønstre fra forskjellige land. Ettersom jeg fikk denne boka av ei venninne, var det opplagt at hun måtte få det første paret. Mønsteret jeg valgte skal være inspirert av Marokko. (Ja, jeg innser at mange vil si at disse fargene ikke minner mye om Marokko. Originalen var i helt andre farger. Men man må tage hva butikken haver.)

Amalie med selekjolen

Her sere dere Amalie som poserer med julekjolen sin. Det var selvfølgelig hun som egentlig skulle få kjolen i forrige innlegg. Er hun ikke fin?

På vei til juletrefest

Denne berta her er klar til sin første juletrefest. Hun har pyntet seg i rød selekjole, denne gangen strikket i Lanett.  Hun ville gjerne ha med seg reinsdyret sitt ut også, i håp om at det avstedkom en ekstra godtepose. For å vise at de hører sammen, har hun tatt på seg de fine julehornene sine. Reinsdyret synes det hele virker utrolig tåpelig, og har ingen tanker om å dele godteposen sin med noen, spesielt ikke en person som går rundt med juksehorn på hodet.

Bildet du ikke fikk se

Årets julekrybbe kan, for dere utenforstående som bare titter innom, ha virket som en fornøyelig og harmonisk affære som på enkelt vis utfoldet seg i dagene i desember. Sannheten er at det til tider oppsto dramatiske situasjoner. Da snakker jeg ikke om dramatikken som ligger i det å være trolovet og samtidig gravid med en noe diffus barnefar. Ei heller det å vandre ute med sauene sine mens engler svirrer rundt og kommer med kryptiske meldinger. Den ekte dramatikken hadde sin utspring i diskusjonen om hvilke dyr som naturlig hører hjemme i en julekrybbe. Enkelte hevdet at okse og asen var selvskrevne. Greit, ingen innvendinger mot det. Andre, som hadde vokst opp med mors hjemmestrikkede julekrybbe, mente at “du kan jo bare legge til en sau ekstra” hvis man har problemer med å fylle alle 24 lukene. OK, men vi er oppe i åtte sauer nå. Tror ikke det har samme underholdningsverdi om jeg fortsetter slik i all evighet. Det var da en av husets beboere tok saken i egen labb. Jeg hadde nemlig bestemt at jeg skulle ha ekte høy i krybba mi. Ikke noe juks her, nei. Duften av dette høyet, som selvfølgelig var sendt med kurer fra et ekte fjøs lokalisert i rurale strøk, viste seg å være så tiltrekkkende at Pus gjentatte ganger la inn søknad om å få delta i krybben. Dette ble avvist, delvis med den begrunnelse at det ikke står så mye i evangeliet om katter, men også fordi proporsjonene ble feil. Pus ble derfor gjentatte ganger plukket vekk fra dekorasjonen, både under fotografering og mens den sto fremme i håp om å skape et snev av julestemning i heimen. Det viste seg også at naboens katt fattet interesse for julekrybben – om det var høyduften eller det estetiske uttrykket han gikk for vites ikke, men han rakk i alle fall å bli avfotografert.

Ingen av hyrdene merket at de hadde et dyr for mye i flokken.

Hei, ikke dytt der bak! Det er vi som står først i køen!

24. desember – Marias julekrybbe

Birgitte, Reidar og Johannes ønsker alle en god jul!

23. desember – krybben

Etter Matjas anvisning har de nå satt frem en krybbe med noe sengetøy. Maria ergrer seg selvfølgelig grønn over alt det fine babytøyet hun har liggende klart hjemme. Hun har ikke engang tatt med hentesettet, men idet hun tenker denne tanken, innser hun også hvor dum den er. Hvor skal de hente hen? De har jo ikke noe annet sted å være! Nei, de får klare seg med det de har.

22. desember – Matja har kommet

Jordmor Matja, som endelig har hatt tid til å konsultere faglitteraturen, har skjønt hva stjerna forsøkte å fortelle henne. Hun har nå ankommet stallen, og er klar til å bistå. Hun har også kokt en kjempekanne med kaffe, i håp om at det korter ned ventetiden.

21. desember – stjerna

Stjerna gleder seg til jul. I lang tid har hun hengt på himmelhvelven blå og blunket og lyst til alle som hadde et ærend her i stallen. Det var nesten så hun til slutt ble litt sliten av å skulle vise vei til alle. De tre vise menn var ikke så ille, riktignok kom de fra hvert sitt sted, men de var ganske flinke som astronomer, så det gikk bra. Dessuten hadde de vett til å slå seg sammen og hjelpe hverandre. Hyrdene var litt mer tungnemme, ikke kunne de lese stjernehimmelen, og dessuten var de helt satt ut av de to englene som kom med budskapet. Makan til ullent virvar. Men frem kom de, tro det eller ei. Den tyngste jobben var kanskje jordmor Matja. Men stjerna velger å tilgi henne, hun er tross alt ikke vant til å måtte stille opp i julekrybber. Hun er sikkert mer dreven til neste år.