Tetris

Mange vil nok lese overskriften og tenke «Ok, det spillet har jeg også vært hekta på en gang». Jeg vet ikke om det er like populært fortsatt, men jeg vet at det gikk sin seiersgang over dataskjermene på 90-tallet (og sikkert en god stund inn på 00-tallet, eller hva det nå heter). Jeg husker irritasjonen over å få fem grønne brikker på rad, ergrelsen over å få en lyseblå firkantet brikke når det ikke var noe sted å sette den  – og lettelsen over å få en lang rød en når man hadde en dyp dal som måtte fylles. Tilfredsheten over å se de fulle radene forsvinne var stor, kanskje bare forbigått av gleden ved at motspilleren fikk tilsvarende antall rader lagt til sitt spillebrett. Ja, for man måtte jo spille mot noen? Hvor spennende er det å bare spille mot seg selv? Å slå sine egne rekorder er vel og bra, men betyr det samtidig at man taper…? Jeg og moder’n har hatt noen spillrunder gjennom åra, og ved en anledning strikket jeg pulsvanter med Tetris-motiv til henne. (Av høflighetshensyn skal jeg ikke presisere hvem som pleide å vinne.) Jeg hadde ikke nøyaktig de samme fargene som i originalen, men jeg synes motivet er nære nok. Hva blir det neste – pulsvanter med Ludo? Stigespill? Jakten på den forsvunne diamant?

Nærbilde