Selbuvotter

Tidlig i sommer var jeg på besøk på strikkemuseet i Selbu, og en grufull sannhet gikk opp for meg: Jeg har aldri strikket et par selbuvotter. Dette var ikke noe jeg kunne være bekjent av, og jeg ga meg selv umiddelbart en utfordring, nemlig å strikke votter før sommeren var over. Oppskriftshefte og garn ble kjøpt inn, og pinner funnet frem. Så fulgte den delen av prosessen som var den vanskeligste av alle, nemlig å velge mønster. Det var mange mønstre som var fine, men de beste var bare i herrestørrelse. Det viser seg nemlig at jentene laget de mest avanserte mønstrene til gutta (et godt, gammeldags sjekketriks), og enklere varianter til seg selv.

Etter å ha ombestemt meg omtrent 20 ganger, satte jeg i gang. Det gikk ganske bra til å begynne med, men angsten begynte å melde seg da jeg kom opp til første tommelhull og skulle ta den halvferdige votten på. Dette ble da veldig trangt og lite? Skulle det virkelig være slik? Blir den for liten? Er alt arbeidet forgjeves? Burde jeg starte på nytt med større pinner? Det siste alternativet slo jeg fra meg, da jeg var på tur uten pinneforrådet mitt, og resultatet dermed hadde blitt å ikke ha noe å strikke i det hele tatt. Prosjektet ble dermed gjennomført på pinne 2. Nå ble ikke disse vottene spesielt store, men etter en runde med dampjernet ble de noe bedre. Jeg kommer nok likevel til å bruke større pinner neste gang jeg skal strikke et par.