Mor og barn
De fleste mennesker har sære interesser eller (u)vaner. Noen er åpne om dette, andre ikke. Etterhvert som man blir bedre kjent med folk har disse interessene en tendens til å komme frem i lyset, og ens inntrykk av et menneske kan endres radikalt, både i positiv og negativ forstand. Det er en slik positiv opplevelse jeg nå vil fortelle om, og jeg vil trekke frem min venninne Birgit som eksempel. Birgit er nemlig grisefrelst. Ja, jeg vil gå så langt som å kalle henne grisens høye beskytter. Grise-Birgit (et hedersnavn i denne sammenheng) ser ikke på griser som møkkete små dyr som lukter rart, nei, her settes det pris på hver detalj ved grisens vesen. Den delikate krøllete halen, den innbydende rosafargen, de intelligente øynene og det velmodulerte trynet. Etter at jeg, for mange år siden, ble gjort oppmerksom på grisens mange kvaliteter, må jeg bare gi meg over og si meg enig. Som Birgit selv sier: «Jeg har frelst mange.» Jeg fant det derfor naturlig å strikke en liten grisefamilie til henne. (Jeg innser etterhvert at det er mye som virker naturlig for meg som ikke er naturlig for andre. Men det får jeg leve med.) Jeg ser at de har litt problemer med å stå oppreist, men det er jo ikke så lett når man er støffa med vatt. Men de ble da søte likevel?
Mamma, hvorfor sa du at jeg ikke trengte å skrive ønskeliste til nissen? Skal vi ikke feire jul?
Det siste bildet har da en hjerteskjærende tekst. Det blir nøttepudding julaften.
Jeg vurderte en bildetekst om den store stygge ulven og viktigheten av å bo i solide hus, men det ville jo ha vært like skremmende.
Ånei! Stakkars grisebarnet!!! Det blir potet, saus og grønnsaker til jul på meg også altså. La grisen leve! Huff!!?