På rangel!

Jeg er ingen fantom med heklenål, men fikk det for meg at jeg skulle forsøke meg på ranglene fra Nøstebarnboka. Det gikk faktisk ganske bra, tro det eller ei, og jeg ble fornøyd med resultatet. Jeg ble faktisk så gira at jeg laget tre stykker: En gutterangle, en jenterangle og en unisex-modell for de som ikke vil fortelle om de venter en blå eller en rosa.

Titt-tei!

Heklingen er riktignok bare halve moroa. Når kroppen og halsen er fylt, skal man nemlig ta innmaten av et KINDEREGG og legge inni hodet for å lage ranglelyd. (Jeg la inn et par små skjorteknapper som skrangleelement, jeg har forlengst innsett at jeg ikke gidder å sy knapper.) Hvis jeg går litt i meg selv og er veldig ærlig, må jeg innrømme at det var denne delen av opppskriften som fanget interessen min. Heldigvis hadde jeg ikke noen Kinderegg-innmater liggende, så jeg ble nødt til å kjøpe. For sikkerhets skyld kjøpte jeg en trepakning. Man har da ambisjoner! Her er fangsten etter første runde:

1. En liten fjellhytte med tilhørende snowboardkjører som kan skytes ut i vill fart. 2. En hånd som viser seg å være en ring som viser seg å være en stempelpute som viser seg å stemple «hello». 3. En figur fra «Shrek». Jeg aner ikke hvordan figurene fra Shrek ser ut, men jeg tar for gitt at de ikke ser ut som snowboardkjørere eller stempelputer, så jeg regner med at det er det litt underlige dyret med hatt og kårde som er tingen.

Dette kjøpet var så vellykket at jeg fluksens bestemte meg for å kaste meg på en runde til. Denne gangen fikk jeg 1. Nytt Shrek-vesen 2. Ny hånd som viser seg å være en ring som viser seg å være en stempelpute som viser seg å stemple «Salut». 3. Enda en hånd som viser seg å…..å stemple «Ciao»! Ærlig talt! Jeg regner med at det ligger en eller annen pedagogisk tanke bak dette: La barna lære språk. La dem reise ut i verden og hilse på hverandre. La dem ta med de små stygge lekeringene sine og stemple overalt, på nymalte vegger, på hotellrommet, på den hvite genseren til den intetanende dama på bussen. Personlig mener jeg at det er en nedtur at tre av seks egg inneholder det samme. (Det er mulig at jeg bare er desillusjonert fordi selve ringen er for liten til fingeren min. Man får ikke vært med og lekt, lissom.) Men, men. Jeg får holde fasaden og tvinge meg selv til å huske på at jeg egentlig bare trengte den gule innmaten til å lage hode på ranglene. Løsningen blir at jeg overlater de tre hendene i hverandres selskap. De har sikkert mye å snakke om, bare de bryter språkbarrieren. Talk to the hand!

Jeg må bare ha med et siste bilde. Denne har jeg hatt stående i kjøkkenskapet et stund, rett og slett som oppmuntring. Denne figuren kan leses på to måter. Enten ser man en vakker, rosa skapning som forfølges av en hjerterå kannibal. Eller man ser en knalltøff piraya som frydefullt glefser etter en pyntesjuk rosa idiotfisk. Dette er endelig en kinderleke som er helt i min ånd. Jeg foretrekker selvfølgelig den siste tolkningen. Fritt for å være pirayaen!