For noen uker siden strikket jeg en Space Invaders-lue, og det avstedkom begeistring i visse leire. Ettersom dette var en lettstrikket affære, sa jeg ja til å produsere to til for et vennepar. Nå har det seg slik at ethvert strikkeprosjekt er kilde til en viss mengde restegarn man ikke alltid vet hva man skal gjøre med, og ofte blir det liggende smårester av ymse slag som ikke helt passer sammen. I dette tilfellet bestemte jeg meg for å foregripe denne situasjonen, og satte straks igang med å transformere noe av restegarnet til en minilue. Junior vil nå matche både far og mor. Ettersom minilua ble strikket helt på måfå, aner jeg ikke hvilken størrelse den er, og heller ikke når den vil passe. Kanskje den passer perfekt midt i fellesferien, når man er på sydentur og ligger og svetter på stranda. Men det blir ikke mitt problem.
Fotnote: Noen vil si at det er et faretegn når par ønsker seg matchende klær. Enkelte vil faktisk gå så langt som å si at det er et alderdomstegn, på linje med campingvogn og krystallvaser. Derfor sier jeg det med en gang, i tilfelle forespørselen skulle komme: Nei, jeg strikker ikke matchende grilldresser til dere. Og dere vil sannsynligvis takke meg for det en dag.
Legg igjen en kommentar