Tilbake til strikkebrettet

Nei, jeg har ikke funnet opp en ny måte å strikke på, jeg må rett og slett starte på nytt med en oppgave. Tradisjonen tro pleier jeg å si nei til alle som ber meg strikke mariusgenser til dem (og det er ikke få), men her i vår hadde jeg tydeligvis et lite prinsippfast øyeblikk, og lot meg overtale. Fordelen med å si ja til et slikt oppdrag er at mottakeren selvfølgelig må stille kroppen sin til disposisjon. Etter et par runder med målebåndsbasert håndspåleggelse mente jeg å ha størrelsen klar. Garn ble kjøpt, pinnene ble satt i sving og etter noen få uker var selve strikkejobben ferdig. Monteringen gjensto, dette måtte vente til jeg fikk hjelpemannskaper i hus, da jeg ikke på noe som helst vis ser sjarmen i å klippe opp noe jeg har strikket, og tanken på å klippe feil faktisk gir meg noe som kan minne om dødsangst. Eller noe sånt. Endelig opprant Den Store Prøvedagen. Ganseren ble pakket ut, vist frem, tatt på…og nedturen var et faktum. Riktignok hadde jeg målt lengde, ermelengde og faktisk overvidde nøye, men genseren satt som et pølseskinn over bryst og overarmer. Jeg hadde rett og slett glemt å legge inn muskeltillegg for veltrente menn. Latsabben i meg lot problemet ligge til modning over natta, men perfeksjonisten i meg tok overhånd. Etter nok en prøverunde var saken klar: Dette kunne jeg ikke leve med. Genseren ble krevd utlevert. Da var det ett av to å gjøre: Rekke opp ermene og strikke nye, eller lage en helt ny genser. Valget falt på den siste løsningen. Så da er jeg i gang igjen, og denne gangen skal ermet prøves på før jeg gjør noe mer. Klok av skade. Og den første genseren? Tja. Den viste seg å være min egen størrelse. Flaks med den, gitt.