Alpakkagarn fra Peru del 3, og et spørsmål om trynefaktor

Ett av hespene fra Peru har nå fått et nytt liv som genser. For tredje gang tok jeg utgangspunkt i tunikaoppskriften til Nøstebarn, men laget den adskillig kortere enn originalen. Jeg skulle også ha kortere ermer, kanskje faktisk trekvart erme, for å kunne bruke noen kule pulsvanter sammen med genseren. Men dengang ei, ermene var plutselig lange nok, selv om jeg kuttet ned 6-7 cm på lengden. Mystisk. Kanskje fordi garnet er et værhår tjukkere enn garnet i oppskriften.

Da jeg skulle velge bilde til dette innlegget, ble jeg usikker: Genseren skulle selvfølgelig med, men hva med strikkersken selv? Bloggbilder viser ofte en hodeløs person som stolt viser frem et nystrikket plagg. Jeg skjønner godt behovet for anonymitet, men de fleste strikkere i dette land er vel ikke noen underlige vesener som slutter ved skuldrene? Jeg liker i alle fall å lese blogger der jeg ser hvem jeg leser om. Når det er sagt, har jeg full forståelse for de som har en «bad yarn day» eller liker å hylle seg inn i anonymitetens tilslørte mystikk. Hvis det er noe som heter det. (Det er det sannsynligvis ikke, men jeg kommer ikke på noe bedre uttrykk akkurat nå.) Dagens innlegg fra min side er derfor i kategorien «takk, begge deler». Dere får først servert et nærbilde av selve genseren, og så et i helfigur der strikkersken arbeider hardt med å støtte opp et tre, tilfeldigvis iført samme genser. Og så får dere velge selv hva dere vil se på.