God morgen! Her ser jeg meg faktisk nødt til å forfatte et spontant blogginnlegg på morgenkvisten. Først må jeg få anledning til å takke for all den omtanken jeg har fått etter siste innlegg om manglende garn. Det har strømmet inn sympatierklæringer fra nær og fjern, kjent og ukjent. Jeg forstår at dere der ute i strikkeland har både empati og innlevelsesevne, og at jeg sannsynligvis har truffet en øm streng i enhver strikkerskes hjerte. Det er her jeg må berolige alle med at jeg har funnet en mulig Plan C. (For en repetisjon av Plan A og B, eventuelt for å lese om hele det strikkebaserte dramaet jeg befinner meg i, se forrige innlegg.) En saumfaring av en av byens garnbutikker resulterte faktisk i innkjøp av et nøste minialpakka fra Sandnes, som er ganske nære i farge og tykkelse. Det er litt tjukkere, og absolutt mykere, og fargen er bare nesten, men det er mulig at det fungerer. Jeg strikker tross alt med to farger samtidig, og hvis man strikker det andre ermet av originalgarnet og så «faser inn» minialpakkaen på annenhver pinne oppover brystet, kan det kanskje fungere. Jeg skal i allefall strikke en prøvelapp og sammenligne før jeg bruker mer tid på fortvilelse og tenners gnissel. I mellomtiden skal jeg fortsatt la prosjektet bero litt, fremdels i håp om at originalgarnet plutselig vokser noen meter. Det er viktig å være optimist, tross alt. Og til de som lurer på hva dette originalgarnet er, så anbefaler jeg å lese innleggene Alpakkagarn fra Peru del 1-2-3, publisert i september. Derfor har jeg ikke engang tenkt å late som det er mulig å få tak i mer. Hvis ikke det er noen der ute som skal til Peru i vinterferien, da, og kan kjøpe med noen hesper til meg?
Marias strikkeblogg 
Legg igjen en kommentar