I forbindelse med nederlagsfølelsen som inntok min private strikkesfære etter forrige innlegg, har jeg denne gang bestemt meg for å legge lista lavt. Så lavt som nesten mulig. Så lavt at man kan kalle det begynnernivå. Faktisk så lavt at man må grave seg et stykke ned for i det hele tatt å finne lista. Denne gangen har jeg nemlig fokusert på noe jeg føler at jeg kan: rett- og vrangmasker. Jeg tok et dypdykk ned i en pose full av sennepsfarget bomullsgarn med ukjent opphav, så romsterte jeg rundt i en annen sekk til det dukket opp noe hvitt i samme tykkelse, og nå er disse forent til et par grytekluter med matchende benkekluter. Benkeklutene er henholdsvis rillestrikk og perlestrikk, mens gryteklutene har mønster som i bosniatøfler. (For de som synes dette ble vel vågalt og at lista kanskje ikke ligger så langt under bakkenivå som først antatt, vil jeg si følgende: «Bosniamønsteret» strikkes bare med rettmasker og «løs av». Så det så.)
Som et apropos velger jeg å dele et gammelt bilde der strikkersken står på toppen av Lista fyr og later som hun ikke har høydeskrekk. (Eller som noen har sagt: Det er ikke høyder som er problemet, men dybder.) Legg merke til de hvite knokene som klamrer seg til rekkverket på en helt uanstrengt måte. Øynene som prøver å søke kameraet, men som hele tiden vil se ned, i visshet om at fyret sannsynligvis velter når som helst. Skuldre som er så høye at de sannsynligvis gir gangsperr i overkroppen i flere dager etterpå. Det skjelvende smilet, som når som helst truer med å forvandles til gråt, fordi man er overbevist at ethvert vindkast vil feie oss over kanten og sikkert 1000 meter ned i den visse død.
Konklusjonen må være at man må legge L/lista der man føler det mest komfortabelt. Jeg har herved vist at jeg har forsøkt både høyt og lavt.
Lista er heldigvis ganske stabil, selv om det blåser så mye der at på den roligste dagen i manns minne blåste det bare bort ei høne…
😀