En fordel med å være langt hjemmefra, er at man plutselig befinner seg i nærheten av steder som vanligvis ligger langt borte. Nettopp en slik situasjon befant jeg meg i her forleden. Ose i Setesdal, som vanligvis er noe jeg betegner som et fjernt himmelstrøk, var plutselig bare et par timers biltur unna. Etter å hørt gjetord om strikkemuseet og koftesamlinga til Annemor Sundbø, var jeg naturligvis spent på å komme dit. Da var det bare å sale på, og begi seg ut på veien. Jeg regner med at mange av de som leser dette har vært der, og vil kjenne seg igjen på bildene. For de som ikke har vært der: Ta en tur. Det er sjelden man ser så mange lus samlet på ett sted. Spesielt i ull.
Den berømte votteveggen
Strikkersken fordyper seg i varianter av setesdalskofta. Og lus.
Når man har sett på alle de «levende» koftene, kan man bla i arkivet og se på enda flere. Med og uten lus.
Noen kofter får et nytt liv som dekorasjon.
Til slutt kan man beundre detaljene i interiøret.
Lusesesongen er igang, altså?
Det ser moro ut å ta turen! (littusikker på om reisefølget mitt på åtte og fem hadde vært like enig)