Strikkersken forsøker seg som nålebinderske

Innimellom får man et behov for å lære seg noe nytt, og det var i en slik raptus jeg plutselig satt der og hadde meldt meg på et begynnerkurs i nålebinding. Egentlig var det ikke riktig så spontant som det kan høres ut som. Jeg fikk nemlig en nål og et instruksjonshefte til jul for flere år siden, uten at det hadde igangsatt noe som helst initiativ fra min side. Men nå. Nå skulle det skje. Nå skulle nålebindingsnåla få slå ut vingene, få luft i fjærene og realisere sitt potensial. Og ja, jeg vet at det der var en håpløs metafor.

Nålebinding er faktisk en mange tusen år gammel tradisjon. Man tar en tråd, en nål og, ja, binder. Her er mine første spede forsøk:

 Det første vi laget var en liten prøvelapp. Eller en remse. Eller en meitemark. Eller et bokmerke. Det er som vanlig bare fantasien som setter grenser. Så laget vi en remse til, som ble noe lenger, og vips, så hadde vi laget et armbånd.

Neste oppgave var å lage votter. Votter viser seg å starte akkurat som et armbånd, de er bare mye lenger. Det er også en fordel at man lager begge vottene parallelt, slik at de blir like. Nålebundne votter har dessuten en ting til felles med strikkede votter: Det er veldig lett å få to høyrevotter. Her er arbeidet godt i gang:

Hvis man er invitert på zombie-party, eller bare vil se litt nifs ut, kan man ta på seg en halvferdig vott. Alternativt ser man ut som man kommer rett fra legevakta. Her ser man også hvordan en nålebindingsnål ser ut.

Neste gang: Armbåndet og vottene blir dekorert, og jeg lager noe som absolutt ikke sto på kursplanen.