Årets julekrybbe kan, for dere utenforstående som bare titter innom, ha virket som en fornøyelig og harmonisk affære som på enkelt vis utfoldet seg i dagene i desember. Sannheten er at det til tider oppsto dramatiske situasjoner. Da snakker jeg ikke om dramatikken som ligger i det å være trolovet og samtidig gravid med en noe diffus barnefar. Ei heller det å vandre ute med sauene sine mens engler svirrer rundt og kommer med kryptiske meldinger. Den ekte dramatikken hadde sin utspring i diskusjonen om hvilke dyr som naturlig hører hjemme i en julekrybbe. Enkelte hevdet at okse og asen var selvskrevne. Greit, ingen innvendinger mot det. Andre, som hadde vokst opp med mors hjemmestrikkede julekrybbe, mente at «du kan jo bare legge til en sau ekstra» hvis man har problemer med å fylle alle 24 lukene. 
OK, men vi er oppe i åtte sauer nå. Tror ikke det har samme underholdningsverdi om jeg fortsetter slik i all evighet. Det var da en av husets beboere tok saken i egen labb. Jeg hadde nemlig bestemt at jeg skulle ha ekte høy i krybba mi. Ikke noe juks her, nei. Duften av dette høyet, som selvfølgelig var sendt med kurer fra et ekte fjøs lokalisert i rurale strøk, viste seg å være så tiltrekkende at Pus gjentatte ganger la inn søknad om å få delta i krybben. Dette ble avvist, delvis med den begrunnelse at det ikke står så mye i evangeliet om katter, men også fordi proporsjonene ble feil. Pus ble derfor gjentatte ganger plukket vekk fra dekorasjonen, både under fotografering og mens den sto fremme i håp om å skape et snev av julestemning i heimen. Det viste seg også at naboens katt fattet interesse for julekrybben – om det var høyduften eller det estetiske uttrykket han gikk for vites ikke, men han rakk i alle fall å bli avfotografert.
Ingen av hyrdene merket at de hadde et dyr for mye i flokken.
Hei, du bak der! Ikke dytt! Vi var her først!
Marias strikkeblogg 