Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Adventskalender 2014: Strikkerskens favoritter’ Category

IMG_2827bNeimen, hva er dette? Luke 24, den siste i kalenderen? Det ser jo ut som en hel dør? Og den står på gløtt, da må det bety at det er lov å åpne den helt, og avsløre siste kalendergave. Nissen har nemlig vært ekstra snill i år, og gitt meg, altså strikkersken, lov til å kjøpe meg det jeg ønsket meg aller mest.

Bak dagens strikkeluke befinner det seg noe helt spesielt, nemlig julegaven til meg selv. I år har jeg vært veldig fornuftig når jeg har kjøpt andres gaver, men sprengt alle budsjetter på min egen. Jeg har endelig fått noe jeg har ønsket meg lenge: Eget garnrom! Hurra! Et gammelt roterom har blitt pusset opp, jeg har fått samlet strikkebøkene og en del utstyr i en hylle, og øverst troner strikkebamsene. Best av alt: Et gammelt skap har blitt til garnskap, med bokser der jeg kan sortere garnet. O lykke. Og et bord med plass til symaskin.

IMG_2818b

Foreløpig ser det ryddig ut. Foreløpig.

IMG_2804b

Masse godt lesestoff her, ja. En salig blanding av gammelt og nytt.

IMG_2788b

Disse skal opp på veggen så snart jeg finner en egnet ramme. Papirdukker med lusekofter.

IMG_2779b

Et fargerikt fellesskap.

IMG_2796b

Enhver makeover bør jo ledsages av et før-bilde, for å vise rommet i sin fordums fulle og hele elendighet. Det skal jeg spare dere for, men jeg legger ved et lite hjørne for å illustrere elendigheten:

IMG_2660bJa da. Ille. Og sånn så det ut lenge. Men nå som luke 24 er åpnet og strikkersken har fått gaven sin, gjenstår bare å ønske alle en god jul, med eller uten strikketøy. Til slutt vil Pus også ha et ord med i laget:

 

Jul Pus tekst

Read Full Post »

Dagens tilbakeblikk er også en av mine favoritter. I likhet med pepperkakehuset tok det sin tid å lage, men det var mye moro underveis. (Jeg husker noen gode diskusjoner angående Jesu bleiebukser og Jesu utstyr forøvrig.) Min noe frilynte tolkning av juleevangeliet fra 2011 resulterte i en julekrybbe, fullt utstyrt med okse, asen, engler, vise menn og hyrder. Og selvfølgelig Maria, Josef og jesusbarnet. Her bringer jeg bare bildet av den ferdige krybben. Hvis du vil lese den noe sekulariserte versjonen av hendelsene rundt Jesu fødsel, må du finne adventskalenderen fra 2011 i høyre marg.

Marias julekrybbe – Først publisert 24/12/2011

Read Full Post »

Adventsbloggen fra 2010 handlet ikke bare om å pynte et miniatyrtre. Fra 6. til 12. desember viste jeg hva nissefamilien gjorde mens de sang «Så går vi rundt om en enebærbusk». I dag får dere vite hva som skjedde den dagen nissemor forsøkte å få nissefar til å bidra med husvasken. Nissefar var veldig skeptisk til å skulle vaske en hel trapp. Vil dere se hele kalenderen fra 2010, finnes den under «Kategorier».

Først publisert 11/12/2010

Så gjør vi så når vi vasker vårt gulv, vasker vårt gulv, vasker vårt gulv.
Så gjør vi så når vi vasker vårt gulv tidlig en lørdag morgen.

-Nissefar! Skulle du ikke hjelpe til? Jeg har tatt gulvet, nå kan du ta trappa!

-Eh..trappa…krever ikke det spesialkompetanse?

-Nei, du tar bare litt sæpe, sand og soda…Hva! Er vi tom for sæpe! Ikke stå der og se oppgitt ut, løp heller ut og kjøp mer. Vi kan ikke være bekjente av å være tomme for sæpe nå rett før jul.

-(Nissefar mumler til seg selv): Hvorfor sier hun SÆPE? Heter det ikke såpe? Og herregud, så lang den trappa er…

Så går vi  rundt om en enebærbusk, enebærbusk, enebærbusk.
Så går vi rundt om en enebærbusk, tidlig en lørdag morgen.

Read Full Post »

Da har vi altså kommet til fjerde søndag i advent, og som lovet, skal jeg vise noe helt nystrikket. De siste par åra har det som kjent kommet julevin med oppskrift på en julekule fra Arne & Carlos. Selvfølgelig må jeg kjøpe noen flasker, jeg mener, hvor mange steder får du kjøpe oppskrift uten å måtte kjøpe garn? Her mener jeg at garnbutikkene har noe å lære av polet. Men spøk til side, det hender at man vil gi en flaske vin i julegave, og da er det fint å kunne pynte flaska med en matchende kule. Når vinen er borte, henger kula fortsatt på treet. Og når denne adventsbloggen er ferdig om tre dager, vil kula henge på treet til en heldig mottaker.hjort 004

Read Full Post »

I dag skal jeg vise en av mine absolutt favoritter. Det tok sin tid å lage, men det var verdt det. Resultatet ble bra, og historien fikk en lykkelig slutt. Prosjekter som disse tar mer tid enn man skulle tro, man må planlegge en historie, finne ut hva man skal lage, og ikke minst finne ut hvordan man skal lage det. Pepperkakehuset ble laget høsten 2013, så mange har nok sett det før, og i skrivende stund står det og pynter opp stua mi. Her kommer innlegget fra julaften i fjor, da pepperkakefamilien hadde innflyttingsfest i det nye huset sitt. Vil dere lese hele historien om hva som skjedde da pepperkakefamilien bestemte seg for å bake nytt hus til jul, må dere finne Adventskalender 2013 i høyre marg.

24. desember – julaften og innvielsesfest!

Det er julaften, og freden har senket seg over Pepperkakeland. Huset er ferdig bygd, pyntet og innredet. Det ligger ren julesnø overalt, og veden er ferdig hogd. Alt er klart til årets julefeiring, og gjestene har akkurat kommet. Vi tar en titt inn i huset, for å se hvordan det går med selskapet…

IMG_1958b

Familien har samlet seg i første etasje. Gavene ligger under treet, og Bølla er i full gang med å analysere innholdet. Han ligger på kne i pakkehaugen og klemmer på alt som har hans navn på lappen. Mora hans holder seg diskret i bakgrunnen, hun har gitt opp å oppdra ham, og står heller og beundrer de fine glassene i vitrineskapet.

IMG_1975b

I sofaen finner vi de to tantene, som er fornøyde med at julekvelden endelig er kommet. De har fått seg hver sitt glass portvin, de synes det nye huset er flott, og konverserer med faren til Bølla i sofaen. Deres bidrag til julekosen er et hjemmelaget pepperkakehus som de er veldig stolte av. Pepperkakeslektningene beundrer huset, og tar det som en metakommentar til årets adventsprosess.

IMG_1977b

I andre etasje er det ikke like idyllisk. Den fordrukne onkelen har ikke fornektet seg, han har som vanlig et glass i hver hånd, og har tatt en tidlig kveld. Han har blitt deponert på senga i andre etasje. I mellomtiden har pepperkakebabyen våknet, og stirrer med store øyne på den fremmede mannen som ligger på senga. Han vet ikke helt hva han skal tro. Det kan da ikke være nissen som ser slik ut?

IMG_1981b

Samtidig går julekvelden sin gang i stua. Gjestene virker førnøyde, maten var god og det er god stemning. Det er så mange gaver at Bølla ikke rekker å kjede seg, de to tantene har fått mer portvin og treet er fint pyntet.

IMG_1962b

Plutselig hører pepperkakemor at pepperkakefar roper på henne utenfor. Hun går ut for å se, og får seg en liten overraskelse: Jammen har han ikke klart å oppdrive en kvast med misteltein. Og her, under mistelteinen, tar vi farvel med pepperkakefamilien for i år, og lar dem fortsette feiringen i det nye huset sitt.

God jul fra Pepperkakeland!

IMG_1978b

Read Full Post »

 Helt siden denne bloggen ble startet i 2009, har jeg hatt en julekalender i desember. Hvert år har hatt sitt tema. I 2010 var det miniatyrpynt til miniatyrjuletreet som var tema. Jeg måtte selvfølgelig ha flagg på treet, selv om treet bare var en sypress som var innleid for å stå modell.

Read Full Post »

Det går en koftefarsott over landet, der de fleste med respekt for seg selv må ha minst en selvstrikket og en arvet kofte i skapet. Oppskrifter samles og deles, og skrytebilder legges ut. Dette er absolutt en trend jeg støtter, det er viktig at gamle mønstre bevares, og ikke minst brukes. Jeg kan likevel ikke annet enn å more meg over bildene på de gamle oppskriftene. Et helt uskyldig familiebilde kan sette fantasien min i sving, og vips, fikk hele situasjonen en helt ny tolkning.

Nostalgi

IMG_2Dagens innlegg handler om tradisjoner. Denne strikkeoppskriften (Modell Trollstigen) har jeg fått i foræring av en av mine trofaste mannlige lesere, som tydeligvis mente at den ville ha det bedre hos meg. Selve mønsteret i lusekofta liker jeg, det er tradisjonsrikt, har solide farger og kan varieres slik at det blir forskjell på hans og hennes. Stylisten (fantes denne yrkesgruppa da dette bildet ble tatt?) har valgt en lykkelig familie. Far er elegant kortklipt etter tidens trend, mor har en tidsriktig bob og snertne strekkbukser, sønnen smiler begeistret og datteren er sukkersøt med hvite sløyfer i museflettene. Den perfekte kjernefamilie.

Eller? Hva er det vi egentlig er vitne til? Hvorfor smiler de så bredt? De må da ha noe som driver dem? Her har de stått oppstilt lenge, iført varme lusekofter, med fotografens lys i øynene. En svett opplevelse. Sannsynligvis er familien en kjenning av fotografen, man tager jo hva man haver. Mor er naturligvis i et forhold til vedkommende (jeg går da ut fra at fotografen er en mann, som seg hør og bør på denne tiden). Hun smiler stivt over å skulle stille opp med sin offisielle familie i atelieret. Far er litt fårete i smilet, han synes at kona ikke er seg selv i dag, men han skjønner ikke helt hvorfor. Samtidig mener han å dra kjensel på fotografens assistent. Er det ikke Biggen, som han hadde et forhold til for en noen år siden? Ikke noe seriøst, altså, de bare møttes noen ganger. Sønnen i huset ler godt fordi han synes det er så morsomt at Biggens sønn ligner så mye på ham selv, de har akkurat samme hårfarge og er nesten like gamle.  Datteren er ennå uvitende om at hun skal starte en ny trend ved å bli klassens første skilsmissebarn. Det er fascinerende hvor mye som kan leses ut av gamle mønstre.

IMG_0001_1

Baksiden av heftet er like interessant. Her ser vi en reklame for sengetøy. Vi tilbys ny, fargerik mote på soverommet med bare ørlite hjelp fra Dale superkrepp, produsert i original seersucker (hva nå det er). Vi får fagre løfter om «en ny kvalitet som får større krepp-effekt for hver vask. Skal ikke strykes. Nesten uslitelig sterk.»

DALE stopper ikke der. De tilbyr også innredningshjelp: «Har de soveværelse i teak eller mahogni? Her er da motekonsulentens forslag: Laken og putevar i hvitt og dynetrekk i turkis – eller pastellblått som bildet viser.» (Aha – her fikk vi svaret – det het motekonsulent, ikke stylist.) Vi ser nok en gang at kjønnsrollene gjør seg gjeldende. Under det nederste bildet står det «Piker har oftest sans for morsomme og dristige farger. Laken og putevar i hvitt og dynetrekk i turkis.» Da vet vi det – hvis man er pike, er det bare å tilkalle motekonsulenten, få ham (henne?) til å re opp teaksovesofaen i turkis og hvitt, sette på en Sonny and Cher-LP på den gamle platespilleren og se om man føler seg morsom og dristig.

Read Full Post »

 Min «interesse» for idrett i alle former er viden kjent. Ikke misforstå, jeg har ingenting imot idrett, bare du ikke praktiserer det i min umiddelbare nærhet. Likevel så kan jeg ikke unngå å legge merke til at det finnes arrangementer som VM og OL, da disse har en tendens til å dominere mediabildet. Ekspertkommentatorene overgår hverandre i å forstå og forklare hva vi nettopp har sett på skjermen, i håp om å trekke flere seere. Jeg er som vanlig uinteressert i hva ekspertene mener, og foretrekker mitt eget skrå blikk på begivenhetene. Her kommer min tolkning av fotball-VM sommeren 2010.

HÆ? ER DET VM? I HVA?

OK, jeg skal ikke juge på meg å være fotballinteressert, men selv jeg har fått med meg at det er VM i fotball. Jeg har bare ikke hørt hvor…KØDDA! Sør-Afrika, så klart! Eller var det i venezuela? Nei, en venezuela er visst en slags trompet de liker å blåse i under kampen. Sånn var det, ja. Eller?

Jeg har ofte hørt idrettsungdom sitte og si ”tenk å stå der ute på gressmatta på Ullevål, det er landskamp, og du hører jubelen fra et fullsatt stadion, og du veit at du snart skal spille”. Da kan jeg med den største selvfølgelighet si at jeg har opplevd dette flere ganger. (At jeg var en del av korpset som spilte i pausen pleier jeg ikke å presisere.) Jeg nyter også misunnelsen som oppstår når jeg sier at jeg i flere år var på alle cupfinaler og landskamper på Ullevål. (At jeg gikk etter pausen og aldri fikk med meg et eneste resultat, knapt nok hvem som spilte, er heller ikke noe jeg i slike sammenhenger legger vekt på.)

Men, tilbake til saken.

Skal man skrive om et emne i en strikkeblogg, bør man også ha strikket noe. Her møtte jeg en utfordring. Jeg fant faktisk en oppskrift på en fotball, men tenkte ”herregud, hva skal jeg med det?” Valget falt på en nærliggende løsning, nemlig et fotball-sitteunderlag. Nå har jeg skjønt at en ekte fotball består av 5-kanter og 6-kanter, men for å få denne flat, måtte jeg ty til 6-kanter hele veien. Ikke helt korrekt, men den kan i allefall brukes til noe…

Et eksempel på «lange flate ballær»?

Ettersom jeg tross alt er et lesende menneske, får jeg med meg informasjon om det utroligste. Til og med en artikkel om spillerformasjoner gjennom tidene. (Her leste jeg bare overskriftene, må jeg innrømme. Det får være grenser.) Mitt barndoms fotballspill så slik ut:

Et spill i faste former. Man står der man står, for å si det sånn.

Zoomer man inn, får man et enda bedre (?) inntrykk! Man ser dødsforakten i blikket hos de som fremdeles har øyne, mens resten har ganske uttrykksløse ansikt. Den noe ensformige (og kanskje forknytte) kroppsholdningen vitner om at de har en samstemt spillestil (?), og de er ulastelig antrukket, uten antydning til svette. Dette må være oldboys-laget, etter håret å dømme. Fulle av pågangsmot og lett foroverlent kaster de seg ut i spillet, uten å komme av flekken.

Dagens spillere (de levende, altså) har nok en annen stil. Jeg har til og med hørt at det spilles noe som heter ”sambafotball”. Her stiller jeg meg undrende: Er det denne formasjonen det er snakk om? Er det også regler for takt og tone(art)?

File:Gafieira.svgSambafotball?

Har hvert land en dans som danner grunnlag for spillet? Hvordan vil for eksempel foxtrotfotball spilles? Eller jenkafotball? ”Instruks for jenkafotball: Spillerne står på rekke og tar to spark til høyre, to til venstre, ett hopp frem, ett tilbake, tre hopp frem. Gjenta dette i 2X45 minutter, eller til ett av lagene scorer.”

Min favoritt må likevel være REINLENDERFOTBALL. Vennligst legg igjen en kommentar hvis noen har erfaring med denne spillestilen. Jeg har noen bilder i hodet som trenger en forklarende tekst.…

Greit, vi nærmer oss slutten. Likevel må jeg ha med noe mer som er strikket. (Dette er jo en strikkeblogg, ikke en fotballblogg.) Et par grytekluter – dette var det kjappeste, minste og mest nyttige jeg kunne komme på å strikke med fotballmønster. Den eneste trøsten midt oppi all elendigheten er at jeg strikker i RBK-farger. Men de er vel ikke med i VM, såpass har jeg skjønt. Eller?


Jeg skjønner uansett ikke hvorfor VM er spennende. Har vi ikke feiret vinneren allerede? Var det ikke Tyskland som vant i år?  Eller var det en annen konkurranse? Eller?

Read Full Post »

Dagens innlegg handler om et elsk/hat-forhold. Det er veldig greit å ha egen bil, men det er ikke så greit når den ikke oppfører seg slik den skal. Jeg er nemlig ikke så teknisk anlagt (som de fleste nok har skjønt nå). Jeg trenger bil om sommeren, men ikke om vinteren. Derfor står den og furter hvis den ikke får nok oppmerksomhet. I skrivende stund er det faktisk strøm i batteriet, men når jeg eventuelt trenger den igjen om et par måneder: hvem vet? Og til våren, når jeg må skifte dekk: hvem vet hvilke katastrofer som kan inntreffe? Det er best å grue seg. Være føre var. Jeg kjenner det i skuldrene allerede. Huff.

Og bilen går bra?

Tiden er inne. Det er nå det skal skje. Det MÅ faktisk skje nå. Hva er det jeg snakker om? Jo, den halvårlige seansen der nød må lære naken kvinne å spinne, eller eventuelt å skifte hjul på bilen. Dette er noe som skjer to ganger i året, og jeg gjør stort sett jobben selv, men jeg blir likevel ikke fortrolig med det. Forberedelsene starter flere uker i forveien. Jeg må nemlig sette av tid til å grue meg på forhånd. (Personlig rekord i gruing før hjulskift er faktisk fem uker.) Når datoen er satt og jeg har kvinnet meg opp går det faktisk kjapt unna, jeg klarer fint å skifte på under en time – godt hjulpet frem av heiarop fra forbipasserende menn som av en eller annen grunn må kommentere arbeidet. (Hei gutter, har dere aldri sett en kvinne skifte hjul før? Kom det brått på?)

IMG_1326b

Dokumentasjon på at hjulskift er igang. Jeg har lagt ved et strikketøy så dere skal kjenne meg igjen på bildet.

Apropos hjulskift, kvinner og bil, så kom jeg på en tanke til. Hvert år så lurer jeg veldig på hvorfor jeg gidder å skifte. Jeg kjører nemlig gjennomsnitt fire turer hver vinter, resten av tida står Lille Blå med nesa i buskene i bakgården og furter. Dette resulterer selvfølgelig en hevnaksjon i form av flatt batteri. Gjerne flere ganger hver sesong. Med påfølgende ladeseanse. (Her skulle jeg gjerne ha grudd meg lenger enn fem uker, men det er det oftest ikke tid til, skal man komme seg avgårde. En strikkerske med fremskreden strømskrekk som skal montere batterilader er dessuten et så selsomt syn at det krever et eget innlegg. Forresten: Med lommelykt i den ene hånda og bruksanvisning i den andre, hvordan skal man få satt på klypene?) Jeg fikk meg derfor en sånn fancy idiotsikker lader. Problemet var bare at den var så idiotsikker og batteriet så flatt at den ikke ville lade. Da fikk jeg tips om å lete etter en gammel lader, og fant faktisk dette vidunderet i kjelleren:

IMG_1309b

Jeg regner med at bildet på esken indikerer at den er spesielt egnet for kvinnelige bileiere? Et blikk nedi esken avslørte derimot et så alderdommelig apparat at det var nok til å gi en strømredd stakkar hjerteklapp. Tentaklene som krøp ut mot meg så rent farlige ut, men hensikten var kanskje å produsere en maskin som kunne fungere som både bil- og hjertestarter? Eller er dette en reservedel til en elektrisk stol? Uansett, jeg vurderer stadig årskort på bussen.

Jeg ser for meg hvordan annonsen blir seende ut den dagen jeg skal selge Lille Blå: «Lunefull Peugeot selges. Starter kun i sommerhalvåret. Har tilbragt store deler av livet i en bakgård, har derfor sett lite av verden og finner sjelden veien. Vinterdekk inkludert, så godt som nye. Kun kjørt av smånervøs strikkerske. Pinner og garn må kjøpes separat.»

Forresten: Hvis man først skal kjøre løpet med bilde av dame som poserer på bil, kan jeg faktisk gjøre jobben bedre selv, synes jeg:

IMG_1413_1

Og da var det bare et halvt år til neste hjulskift.

Read Full Post »

Enkelte ganger har man gode ideer som overskrider ens egne praktiske evner. Enkelte ganger har man gode hensikter, men dårlige forutsetninger. Enkelte ganger må man innse at man må tilkalle hjelp for å få gjennomført noe. Jeg leste en gang en petit i et blad som handlet om den yngre halvpart av befolkningen, som ikke er så praktisk anlagt. Den urbane, akademiske halvparten som er vant til å tilkalle fedre og onkler når det gjelder som verst. Den halvparten som plutselig står på bar mark, hvis disse ikke er tilgjengelig for å hjelpe. Artikkelen konkluderte med at «hvis jeg ikke hadde hatt venner fra Nord-Trøndelag, hadde jeg aldri fått gjennomført noe». Jeg kan ikke si annet enn at jeg kjenner meg igjen. 

Ribbestrikket ullbukse

Dette innlegget handler altså om å sette seg i gjeld.  Om jeg klarer å relatere det til en blå ullbukse, blir spennende. Jeg er faktisk ganske spent selv.

Det har seg nemlig slik at undertegnede ikke er så praktisk anlagt. OK, det er mulig at håndarbeid er en praktisk øvelse. Jeg ser den. Men det finnes andre idretter jeg ikke er så god i. Snekring, for eksempel. Jeg pleier å unnskylde meg med at dette er et maskulint anliggende, men det oppstår likevel Store Anledninger der man må trå til selv. Og en av disse Store Anledningene har jeg slitt med i høst. Jeg fant nemlig ut at jeg skulle Skifte Ut Noen Planker På Et Uthus. (Ja, for meg er utfordringen så stor at jeg faktisk velger å bruke store bokstaver for å beskrive oppgaven.) Utstyrt med målebånd (noen har i etterkant fortalt meg at jeg burde ha hatt tommestokk. OK, jeg velger å skylde på det), notatblokk og minnet om den gang jeg fikk S i sløyd på ungdomsskolen, gikk jeg i gang med å lage en skisse for arbeidet. (Her må jeg skyte inn at denne delen av jobben gikk veldig bra. Jeg beveget meg tross alt fremdeles på det teoretiske plan. Der er jeg ikke på riktig så dypt vann.)

Neste skritt var å skaffe materiale. Til min store skrekk oppdaget jeg at den teoretiske delen av den Store Anledningen var overstått, og at jeg nå var over i det praktiske. Hvor får man planker hen? Hvordan skal de se ut? Hvordan får man dem hjem? (Her vil jeg rette en takk til den personen som minte meg på at jeg faktisk har takstativ på bilen. Det ble nemlig montert for to år siden, men er aldri brukt.) Og hvordan skal jeg få malt dem? Planker har den felles egenskapen at de ofte er lite tilgjengelig når de først er montert på en bygning, det er noe med høyde, lissom, som jeg ikke er så glad i. Parketten hjemme var heller ikke så begeistret ved tanken på å skulle agere underlag for maleprosjektet mitt, den knurret faretruende og sendte gulvteppet i ville glefs etter anklene mine. (Note to self: Når teppet angriper, er det muligens på tide med støvsuging. Settes umiddelbart på to-do-lista.) Vel, problemet løste seg ved at det viste seg å eksistere et egnet lokale i nærheten der man både kunne hente materiale, få det saget i (antatt) rett lengde og til og med stå og male.  Makan til service.

Vel tilbake hos uthuset satte jeg i gang med den enkle delen av jobben: Riving av eksisterende planker. Destruktiv som jeg er, liker jeg spesielt godt slike aktiviteter. Ingenting er som å ødelegge. Rive ned. Slenge i bakken uten å være forsiktig. Jeg blir faktisk munter bare ved tanken. Munterheten dalte riktignok noen hakk da den (re-)konstruktive delen av den Store  Anledningen sto for dør. De blå plankene var, til tross for en ukes iherdig tørking i grøssentvått  trøndersk høstvær, bare nesten tørre. Det viste seg dessuten at plankenes vekt økte proporsjonalt med hvor høyt jeg prøvde å løfte dem. Virket det som, i hvertfall. Og den lengste var minst dobbelt så lang som meg. Og lite samarbeidsvillig. Og bakken var sleip og våt. Og veldig på skrå. Og hammeren var dårlig og ville ikke treffe. Og jeg hadde funnet sånne spiker som sannsynligvis er laget for å slås inn i skrå vegger, sånn at de stakk ut på rare steder. Og det var noe med skissen og plankene som ikke helt stemte. (Her føler jeg at vi er midt oppe i den klassiske diskusjonen om hvorvidt det er kartet som skal tilpasses terrenget, eller motsatt. Som det asfaltmennesket jeg er, er jeg alltid skeptisk til terreng. Jeg foretrekker å studere kart hjemme på kjøkkenet, og så la det bli med det.) Selvtilliten begynte å bli like tynn som regnet som yret ned, og jeg innså at jeg ikke hadde jobbet hardt nok for å vedlikeholde sløydkunnskapene fra ungdomsskolen. Her måtte det sterkere krefter til. Heldigvis viser det seg at når nøden er størst, er hjelpemannskapene nærmest, så enden på visa var at plankene kom opp. Den delen av jobben er ikke så mye å fortelle om, rett og slett fordi det ble gjort på en ordentlig måte, og slikt er jo ingenting å underholde med. Riktignok var grunnarbeidet mitt av en såpass personlig art at naboene sannsynligvis får seg en god latter. Jeg vurderer også å male over med korrekturlakk, for korrekturlakk retter som kjent opp alle feil.

Men altså. Man må jo prøve å gjøre gjengjeld. Og da jeg spurte hva hjelpemannskapene ville ha i retur, var svaret en ullbukse i størrelse 1 år. Så da fikk de det.

Ser dere? Jeg klarte det. Ha en fin dag!

Read Full Post »

Older Posts »