Få meg på, sa kofta

De som har sett filmen Få meg på, for faen har kanskje lagt merke til at Alma, filmens hovedperson, bruker en kofte med fargerike border. Jeg har sett denne filmen flere ganger, i forskjellige sammenhenger, og benyttet anledningen til å beundre dette plagget. Ved en tilfeldighet oppdaget jeg at oppskrifta kom fra Sandnes, i et hefte som heter Til fjells 0913. Jeg kjøpte garnet på vårparten, og kofta har blitt til i løpet av sommerferien, litt nå og litt da, så det har vært et prosjekt som har tatt litt tid, men på den annen side, så er det ikke noe poeng at en ulljakke er klar til bruk i juli. Tross alt.

En av grunnene til at det tok litt tid å ferdigstille den, er at jeg bestemte meg for å sy på et bånd over sårkanten der jeg hadde klipt opp foran. Selvfølgelig måtte båndet være av riktig kvalitet, bredden måtte fungere og ikke minst måtte fargene matche. Etter litt leting fant jeg dette båndet innerst, bakerst hos Sommer i Trondheim (hvor ellers)?

 

Tilfeldighetene skulle ha det til at rett etter at kofta var ferdig, var det strikkekino i Trondheim. Kofta fikk dermed sin debut i offentligheten på strikkevisning av Bølgen. Dette synes jeg var en meget passende anledning, da kofta tross alt ble strikket fordi jeg så den i en film.

Det eneste jeg ikke er fornøyd med, er størrelsen. Lengden kan passere, men den er et par størrelser for vid. Ettersom det er opptil fire farger i hver omgang, er det lett å strikke for løst, selv om man har tynne pinner. Den er faktisk så stor at jeg vurderer å lage en ny som er mindre, og som blir mer behagelig å ha på. Jeg er ikke helt motivert for å starte på dette mønsteret en gang til, så vi får se hva det blir til. Skjønt, sår jeg ser på bilder fra Få meg på, for faen, ser den ganske vid ut på Alma også. (Foto: Norsk Film Distribusjon.)

Hvis noen lurer på mønsteret, så kan jeg legge til at det kommer fra Sandnes, og finnes i et hefte som heter 0913 Til fjells. Kofta står avbildet på forsiden, i en noe nettere utgave. Faktisk tror jeg ikke den har et navn, så jeg har begynt å kalle den Alma-kofta, etter hovedpersonen i filmen.

Til slutt: En liten sjarmør kom og ville kvalitetskontrollere arbeidet, og jeg tror han godkjente det.

Read Full Post »

Outsourcing av UFO

Nå har jeg gjort det igjen – jeg har klart å lande en UFO. Ikke sånn å forstå at jeg plutselig har fått flysertifikat på farkoster man ikke kan enes om hvorvidt eksisterer eller ikke. Denne kom dalende ned. Fra etasjen over. Naboens halvferdige islender har nemlig blitt outsourcet til meg.

Det er faktisk mange fordeler ved å ta over andres arbeid. Man får mange timers gratis strikkemoro, uten at det koster et øre i garn. Man slipper å sitte igjen med enda en genser som skal inn i et allerede overfylt klesskap. Samtidig er det spennende – klarer jeg å matche forgjengerens strikkefasthet, eller blir det et skille? I dette tilfellet ble det ekstra spennende å strikke, ettersom det ikke fulgte med noen oppskrift. Bolen var halvferdig, så jeg hadde et utgangspunkt – og da var det bare å satse friskt og håpe at jeg fikk resten til å stemme. Spenningskurven toppet seg da jeg begynte å nærme meg slutten av raglansfellinga og mot halsen – det stemmer at raglansfelling i teorien er en enkel sak, men det er ikke alltid at teori og praksis går hånd i hånd. Etter å konferert med oppskrifter på gensere det er naturlig å sammenligne seg med, landet jeg på å strikke halsen dobbel og brette den ned.

Resultatet synes jeg ble bra. Den mørkeste fargen er noe varmere enn den ser ut på bildet, og den lyse er lys gråbeige. Jeg valgte å ha en brun maske på hver side av raglansfellinga, ettersom mønsteret uansett ikke hadde blitt symmetrisk. Genseren er strikket i garn fra villsau fra Hidra, som man kan lese mer om på hjemmesiden til Hitterø. Garnet var utrolig drøyt, og genseren er lett og fin å ha på, men det var litt tungt å strikke med, og floket seg veldig i seg selv og hverandre der det var to farger. Det kjentes faktisk ut som det ikke var lenge siden det hadde sittet på sauen. Selv Pus ble veldig begeistret og snuste ivrig da det kom i hus, så det hadde nok et visst preg av villsau fremdeles.

Jobben var fort gjort når jeg først kom i gang, faktisk fortere og fortere etterhvert som jeg fikk færre og færre masker. Genseren satt bra på eieren, som etter et par fortvilte forsøk endelig fikk ferdig islenderen sin. Tilhenger som jeg er av lavpannede ordspill kunne jeg ikke unnlate å påpeke at hun nå kunne melde seg ut av «Leger uten genser», ettersom genseren omsider var i boks.

Jeg gjorde noen fortvilte forsøk på å få tatt bilde av plagget i bruk. Ettersom jeg var den eneste til stede på det kritiske tidspunktet, regnet jeg fort ut jeg måtte stå modell selv. Og ettersom jeg fortsatt var den eneste til stede, måtte jeg også trå til som fotograf. Det var på dette tidspunktet jeg (nesten) bestemte meg for å slutte å le av de som kjøper seg selfie-stang. Jeg så plutselig poenget. Du skal se jeg ønsker meg en slik til jul, og skaper en revolusjon på bloggen. Sannsynligvis kommer motivene til å kunne deles inn i to kategorier: En kategori i fugleperspektiv, der alt fokus kommer til å være på den grå etterveksten i håret mitt. En annen kategori der jeg ikke aner hvor jeg sikter, og bare får med noen marginale kroppsdeler, svært lite av det strikkede plagget og generelt mye uinteressant bakgrunn. Jeg føler faktisk allerede at bloggen er på vei inn i en ny vår, selv om kalenderen helt beviselig sier sommer. Det får bli til neste år. Kanskje.

 

Read Full Post »

Da er det duket for koftefest!

Det har vel knapt gått noen hus forbi at Den store koftefesten 2015 skal arrangeres i Trondheim denne helgen. Ettersom dette utmerkede arrangementet foregår bare en liten nøstelengde fra der denne strikkersken bor, falt det seg naturlig å melde sin ankomst. Hvis man følger med på de rette Facebook-sidene, vil man også se at det er mange rundt om i landet som har brukt de siste ukene på å strikke ny kofte, grunne over hvilken som skal få æren av å bli med i koftetoget (lørdag klokka tolv fra Torvet, møt opp!) og undre seg over hvor mange kofter man i det hele tatt klarer å presse ned i en koffert. Hos meg var det disse fire som kom til finalen: OL-lofta fra Grenoble i -68, «Den gamle stad» fra 1000-årsjubileet til Trondheim i 1997, en typisk 90-tallsjakke i muntre farger og den klassiske setesdølen med fullt broderi.

I motsetning til mange andre, har ikke jeg rukket å strikke meg noen festkofte i år. Jeg har derimot gode forsetter om å komme i gang med denne, en gammel oppskrift fra Sandnes. Garnet kom i hus torsdag, så dette blir vårprosjektet mitt.

Og så fikk jeg betalt koftegildet i samme omgang, og kan smykke meg med dette armbåndet. Nå er det like før festivalstemninga tar meg!

I forbindelse med koftefesten er det kofteutstilling på Sverresborg fredag og søndag. Definitivt verdt et besøk!

Strikkersken foreviget idet hun studerer en gammel kofte, for anledningen iført Grenoble-68. Strikkersken er for øvrig så lite sporty at det hører med til sjeldenhetene at hun opptrer i OL-antrekk, men dette virket som en god anledning.

 

Read Full Post »

Morfartrøye

Denne gangen er det heftet «Babystrik på pinde 3» som er utgangspunktet. Det er ikke lenge siden jeg strikket en Bella-jakke fra dette heftet, og jeg ble fristet til å forsøke en oppskrift til. Jeg var ute etter en barselsgave til en gutt, men denne jakka kan nok brukes av begge kjønn. Muligens under navnet farmortrøye? Jakka er strikket i Baby merino, et garn jeg ikke har brukt før, men det var behagelig å strikke med, og jeg brukte knapt 150 gram.

Jeg tar meg selv i å kalle dette en røkejakke, men det er vel mindre sannsynlig at en gutt på 6 måneder røyker. Men hva vet jeg, denne ungdommen begynner jo tidligere og tidligere med alt mulig.

Det ble treknapper denne gangen. Med hund. Både jeg og mottakerne sverger til katt, så jeg vet ikke helt hva som har skjedd. Kanskje en stille protest. Men søte var de.

 

Read Full Post »

Bella i blått

Jeg har alltid syntes at Bella-mønsteret var fint, og nå fikk jeg endelig strikket ei lita jakke. Den er sendt til ei frøken i rett størrelse, som ble riktig fin i den. I denne jakka satte jeg på hjerteformede treknapper som jeg hadde liggende. For de som ikke har prøvd, så vil jeg si at dette mønsteret er forbausende lett å strikke, og gjør mye av seg. Jeg ønsker meg faktisk en genser med dette mønsteret over skuldrene selv, så hvis noen vet om en oppskrift i voksenstørrelse, si endelig fra…

Read Full Post »

Kragejakke i Kauni

I mai i fjor lot jeg meg friste til å kjøpe mine første nøster med Kauni. Jeg hadde aldri strikket noe av dette garnet før, men var fascinert av effektene som fargeskiftene i garnet gir. Jeg fikk ikke startet med en gang, men til jul kom nøstene frem. Jeg visste at jeg ville lage en enkel jakke, og ville gjerne strikke den ovenfra og ned, for å få riktig fargeskifte fra skulder til erme. Problemet var bare at jeg ikke klarte å finne en oppskrift jeg likte, og bestemte meg derfor for å bruke kragejakka til Nøstebarn som utgangspunkt, selv om den er strikket nedenfra. Jeg måtte riktignok tenke selv for å finne ut hvor mange masker som skulle legges opp, og etter en runde med prøvelapp og nøye utregninger, gikk jeg i gang. Jeg hadde faktisk kommet helt opp til under ermene før jeg måtte innse det jeg hadde forsøkt å fortrenge i flere centimeter – jakka ville bli altfor vid. Ettersom jeg hadde mye garn, valgte jeg å starte på nytt, og heller la feilstrikken ligge litt.

Andre forsøk gikk bedre. Fargeskiftet ved ermene løste jeg ved å lage et midlertidig opplegg til ermene, og så strikke dem nedover når resten var ferdig. For den som er opptatt av symmetri, så er det kanskje tydelig at ermene har forskjellig farge. På det første ermet snudde jeg nøstet for å fargene til å komme i riktig rekkefølge. På det andre ermet tenkte jeg «skitt au», og brukte den resten som var igjen. Tilfeldigvis ble alle vrangbordene grønne, og det er da noe.

De som ser riktig nøye på bildene, vil se at jeg har klart å legge inn enda en variasjon. Da jeg skulle strikke vrangbordene på ermene, angret jeg på at jeg ikke hadde strikket alle vrangbordene to rett og to vrang, for det synes jeg er litt tøffere enn bare en rett og en vrang. Ved nærmere ettersyn viste det seg at det var nettopp det jeg hadde gjort. Så da har jeg 2r 2vr rundt livet, på kragen og på knappestolpene, og 1r 1vr rundt håndleddene. Ja, ja. Jakka er i hvertfall unik. Til slutt sydde jeg på lilla emaljeknapper.

Hvis dama som sto garnbutikken på Røros 10. mai i fjor leser dette, så vil jeg bare si til deg: Nei, man trenger faktisk ikke fire nøster Kauni til en jakke. Det holdt med to, som jeg mente. Her er beviset: En jakke ferdig, en halvstrikket, og et helt nøste til overs. Jeg har for øvrig bestemt meg for å strikke ferdig den største jakka også, og heller la noen andre få den. Fargene er for øvrig veldig følsomme for lys, i dempet lys kan det grønne se blått ut, og i solskinn blir det lilla mye muntrere. Jeg ble faktisk ganske lei av fargene underveis, men nå er jeg venner med dem igjen.

Read Full Post »

Sverres hettegenser

Sverre fylte 5 år i høst, og derfor fant jeg ut at han fortjente ny genser. Det er ikke så lett å gjette seg til hva som faller i smak hos en femåring, og det er ikke bare å spørre når det skal være en overraskelse, så her måtte jeg ta en sjanse. Min første innskytelse var en rundstrikket genser a la Eskimo, men dette mønsteret blir ikke så fint på små størrelser. Jeg klarte heller ikke å lande på et annet rundstrikket mønster jeg ble helt fornøyd med. Da kom jeg heldigvis på at hetter pleier å være populært i den alderen, og dermed var valget enkelt: Det ble hettegenser med lomme foran. Selve genseren er en helt ordinær sak med raglansfelling, men til hetta og lomma ble jeg inspirert av Pickles sin hettegenser-oppskrift. Jeg har strikket i  Falk, så det var ikke aktuelt å bruke hele oppskrifta til Pickles, men hetta og lomma lot seg konvertere på en enkel måte.

Genseren er strikka i størrelse 6 år, så den er litt lang, men det er godt å ha noe å vokse i. Dessuten er det greit å ha en hette å krype inn i når det blåser rundt øra på en.

Read Full Post »

Finaste vesten?

Jeg ser ofte oppskrifter jeg liker, men så er det bare ett eller annet jeg må endre på, eller legge til, eller jeg må bruke litt av en oppskrift, og litt av en annen…noen ganger angrer jeg bittert, og skulle ønske at jeg bare kunne følge oppskriften og bli ferdig med det. Bare lese fasiten, uten å trenge å tenke selv og justere og prøve i det uendelige. Men jeg innser at det skjer sjeldnere og sjeldnere.

Vesten jeg viser i dette innlegget, er et resultat av en lang prosess. Ja da, det er bare en kortermet sak med raglan, jeg vet det. Men hvorfor gå rett på sak, når man kan ta en omvei? Slik var nemlig prosessen. Jeg vurderte nemlig å kalle innlegget «Nøstebarn-hacking», i den betydningen at man tar en oppskrift og endrer den slik man vil. Prosessen, det vil si, da jeg startet dette, visste jeg ikke at det var et ledd i en prosess, men det ser jeg nå, men altså, det startet for lenge siden, da jeg strikket Nøstebarns tunika i blått. Senere laget jeg samme tunika i lilla alpakka, men litt kortere, og med trekvart erme. Litt justeringer, altså. Neste variasjon over samme tema var en grønn sak, og den var enda kortere, og med korte ermer. Det mest revolusjonerende var kanskje at jeg, etter litt hoderegning, strikket den fra halsen og ned, ettersom jeg bare hadde ett nøste, og ikke visste hvor langt det rakk.

Men så. Det kom en impuls i posten. En ny oppskrift jeg skulle bli kjent med. Forrige gang viste jeg frem den «finaste kjolen», som er en av de nye oppskriftene i boka Strikk meir til nøstebarn. Etter å ha blitt inspirert av denne, fant jeg ut at neste prosjekt måtte ha riller både her og der. Så derfor: Man tager ett nøste Kauni, man baserer seg på tunikaoppskriften til Nøstebarn, men strikker ovenfra og ned, ettersom man igjen bare har ett nøste og ikke aner hvor man ender, og man legger inn riller på skuldrene og nederst. Og her ser dere resultatet!

 

Read Full Post »

UFS

 

Ja, jeg mener faktisk UFS, og ikke UFO. Vi snakker likevel om et uferdig plagg som endelig har kommet i mål. Grunnen til at jeg denne gang sverger til forkortelsen UFS, er at jeg synes at enkelte plagg fortjener en mer hederlig omtale. UFO, hva er det, liksom? Et uferdig objekt? Nei, denne gangen snakker vi om en UFullendt Symfoni.

Denne kofta ble påbegynt en gang mot slutten av det glade 90-tall. Garnet het Nagano, og OL i Nagano var i 1998, så det stemmer bra. Av uante årsaker ble den lagt bort i ufullendt tilstand, en skjebne den sannsynligvis deler med andre. Ved en opprydning ble den gjenoppdaget, og jeg fikk det ærefulle oppdraget å fullføre den. Ved første øyekast virket mønsteret vanskelig, men det viste seg å være så symmetrisk at det gikk greit. Det var noen nervepirrende øyeblikk underveis da jeg ikke visste om garnet kom til å rekke, og ja, jeg måtte foreta noen usynlige justeringer på vrangen. Nå er kofta endelig ferdig, og jeg tror at eieren var fornøyd med å få prosjektet i havn – hun hadde jo bare ventet i 15 år. Likevel – det er ofte de ufullendte symfoniene som har gitt sine opphavsmenn mest ære og berømmelse. Kanskje ikke helt tilfeldig?

Read Full Post »

Jeg arver en UFO

For noen måneder siden hadde jeg et begeistret innlegg der jeg fortalte at jeg hadde arvet en bag med garn. Etter den tid er det faktisk et par bager til som har kommet min vei, også de med garn. Og jeg er fortsatt like begeistret. Den siste gangen hadde derimot garnet en interessant vri – det kom ferdig strikket. I hvertfall noe av det. Jeg har nemlig overtatt en UFO. Faktisk er jeg ikke en sånn person som pleier å ha UFOer liggende, men akkurat nå i år har det vært flere overlappende og ufullendte prosjekter, som jeg liker å kalle det. Og så kommer det enda et fiks ferdig ufullendt prosjekt seilende inn døra, klar til å la seg bli kastet over og gjort ferdig.

Her føler jeg at man må ta en vurdering av typen «er glasset halvtomt eller halvfullt». (Jeg vil forresten skyte inn at hvis det bare er et halvt glass igjen, så er det mitt. Finn dere noe annet å drikke. Men det var en avsporing. Tilbake til temaet.) Jeg kan enten tenke «huff, så mye mønster, og så langt til toppen». Eller jeg kan tenke «hurra, det er bare et par masker av hver farge i slengen, da rekker jeg ikke å bli lei av fargen før jeg må bytte. Og dobbelt hurra, noen har strikket halvparten for meg»! Hvilken taktikk jeg ender opp med, blir nok ikke klart før jeg skrider til verket, og det blir ikke før litt utpå tidligvinteren. Det er nemlig en liten kø av prosjekter som må gjøres ferdig før julefreden senker seg, om den noengang gjør det. Sannsynligvis kan den (forhåpentligvis) fornøyde innehaversken (som ikke er meg selv) iføre seg ny ulljakke akkurat idet gradestokken viser full sommer. Som man sier på utenlandsk: «Timing is everything.»   

Slik skal det helst bli til slutt.

Read Full Post »