Overskrifta henspiller på et munnhell jeg egentlig ikke står inne for. Nissene mine er vanligvis forviste til loftet lenge før januar takker for seg. Men uttrykket passet så fint denne påska. Vi asfaltmenneskner har som vanlig tilbragt påsken i sentrale strøk, og når vanlige påskeaktiviteter som skigåing og soling ikke tar noe tid, kan man gjøre mye annet. Som å tilberede større kjøttstykker man måtte finne i fryseren. Innspurten på påskeferien viste seg der for å by på en middag med pinnekjøtt og en middag med ribbe. Da var det like greit å toppe påskeaften med å pynte påsketreet. I skrivende stund sitter jeg bare her og venter på påskegavene, men noe sier meg at jeg venter forgjeves. Jeg har nemlig ikke hørt noe om at påskenissen har vært observert i nabolaget.
Påsketreet i år er pyntet med heklede kyllinger. Disse frittgående hønene forsøkte febrilsk å fly vekk fra kvistene de var montert på, derfor har motivet et noe uregjerlig preg. Oppskrifta fant jeg hos Vibbedille.
Jeg må i sannhetens øyeblikk innrømme at det er mora mi som har laget disse. Mitt eget påskestrikkeprosjekt falt nemlig i fisk, da det viste seg å bli omtrent 50 størrelser for stort og sannsynligvis passe helt fint til en hvalross. Ja, ja. Det er mye fin trim i å rekke opp.
Men, som alltid, det løste seg, fordi jeg valgte å se på kravspesifikasjonene som veiledende, ikke bindende. Resultatet ble derfor en pute av bestemorsruter, 30×30 cm, med hvit bakgrunn og gull i midten. Utrolig nok så klarte jeg å finne et billig gullgarn som matchet stolen perfekt, og det hvite ble tatt fra lageret. Vi ble begge ganske fornøyd med resultatet, selv om det ble helt annerledes enn først tenkt!
Dette kjøpet var så vellykket at jeg fluksens bestemte meg for å kaste meg på en runde til. Denne gangen fikk jeg 1. Nytt Shrek-vesen 2. Ny hånd som viser seg å være en ring som viser seg å være en stempelpute som viser seg å stemple «Salut». 3. Enda en hånd som viser seg å…..å stemple «Ciao»! Ærlig talt! Jeg regner med at det ligger en eller annen pedagogisk tanke bak dette: La barna lære språk. La dem reise ut i verden og hilse på hverandre. La dem ta med de små stygge lekeringene sine og stemple overalt, på nymalte vegger, på hotellrommet, på den hvite genseren til den intetanende dama på bussen. Personlig mener jeg at det er en nedtur at tre av seks egg inneholder det samme. (Det er mulig at jeg bare er desillusjonert fordi selve ringen er for liten til fingeren min. Man får ikke vært med og lekt, lissom.) Men, men. Jeg får holde fasaden og tvinge meg selv til å huske på at jeg egentlig bare trengte den gule innmaten til å lage hode på ranglene. Løsningen blir at jeg overlater de tre hendene i hverandres selskap. De har sikkert mye å snakke om, bare de bryter språkbarrieren. Talk to the hand!
Marias strikkeblogg 