Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Linus & Lektor'n’ Category

Nok et innlegg  hvor overskrifta er så presis at jeg stengt tatt bare kunne ha satt inn bildet, logget av og gått min vei. Selv om jeg nå, i et uventet anfall av skrivetrengthet, har bestemt meg for å taste noen velvalgte, men sannsynligvis innholdsløse ord, blir nok dette månedens latmannsinnlegg. Disse gryteklutene ble laget i sommerferien, men de har fått ligge litt, for det er så kjedelig å dampe dem. Og så er det like kjedelig å hekle kanten. Og så måtte jeg virkelig manne meg opp for å feste trådene. Bildet er bare halvgodt, for jeg måtte ta det med mobilen, for kameraet mitt ligger igjen på jobben. Og så gadd jeg ikke å gå ut for å få bedre lys og finere bakgrunn, for det regner, og jeg gidder ikke å bli våt. Egentlig burde jeg bare ha gjort som katta, krøllet meg sammen på et pledd på sofaen og blitt der resten av dagen. Men det kan jeg ikke, for der ligger pus. Og pus gidder ikke flytte seg, for hun er like sløv som matmor idag. Matmor skal bare gjøre en siste kraftanstrengelse for å legge inn bildene, så logger hun av og går sin vei. Skal se om hun gidder å gå helt bort til godstolen. Jada.

PS: Disse gryteklutene kan du bli den heldige eier av! Bloggen min nærmer seg 100.000 treff, utrolig nok, og det tenker jeg å feire med en liten giveaway så snart jeg runder det magiske tallet! Følg med!

PS2: Katta blir ikke en del av giveawayen. Den beholder jeg selv. Tross alt. Dessuten er den for sær til at noen andre enn meg orker å ha den.

Read Full Post »

For noen uker siden strikket jeg en Space Invaders-lue, og det avstedkom begeistring i visse leire. Ettersom dette var en lettstrikket affære, sa jeg ja til å produsere to til for et vennepar. Nå har det seg slik at ethvert strikkeprosjekt er kilde til en viss mengde restegarn man ikke alltid vet hva man skal gjøre med, og ofte blir det liggende smårester av ymse slag som ikke helt passer sammen. I dette tilfellet bestemte jeg meg for å foregripe denne situasjonen, og satte straks igang med å transformere noe av restegarnet til en minilue. Junior vil nå matche både far og mor. Ettersom minilua ble strikket helt på måfå, aner jeg ikke hvilken størrelse den er, og heller ikke når den vil passe. Kanskje den passer perfekt midt i fellesferien, når man er på sydentur og ligger og svetter på stranda. Men det blir ikke mitt problem.

Dagens insekt: Linselus

Fotnote: Noen vil si at det er et faretegn når par ønsker seg matchende klær. Enkelte vil faktisk gå så langt som å si at det er et alderdomstegn, på linje med campingvogn og krystallvaser. Derfor sier jeg det med en gang, i tilfelle forespørselen skulle komme: Nei, jeg strikker ikke matchende grilldresser til dere. Og dere vil sannsynligvis takke meg for det en dag.

Read Full Post »

I forrige innlegg viste jeg en flokk med utovede kyllinger, og lovet å vise dem på nytt når de hadde fått seg en spinn i maskina. Dette burde ha vært en smal sak, men vi som lever tett på rovdyrene vet at det uventede kan skje uten forvarsel. (Når jeg tenker meg om, så er det vel nettopp det en betingelse for at noe er uventet. Altså at det skjer uten forvarsel.) Og når man lever med et rovdyr i huset bør man venne seg til at nevnte rovdyr har en egen agenda. Nei, jeg har ikke fått meg tiger eller løve, men jeg har som kjent en liten slektning av dem i huset. Det startet så fint med at jeg godsnakket med de ferdige kylligene og ba dem posere pent på hvit bakgrunn.

 Jo da, kyllingene var villige. De er faktisk ganske glade i oppmerksomhet, og synes også godt om seg selv, så det var ikke nei i deres nebb. At de ser litt forvirrede ut er bare et triks for kamera, ifølge dem selv.

 Disse syntes de var penest i profil, spør du meg så tror jeg de var ivrige etter å fremheve de velmodulerte nebbene sine. Et tegn på intelligens, hevder de.

Det var da katastrofen, eller rovdyret, inntraff. Ut av det blå kom hun farende. Kastet seg over de små uskyldige kyllingene. Slengte dem til høyre og venstre. Strikkersken har faktisk vært så lat at hun ikke har gitt dem vinger, og da har de heller ingen mulighet til å fly unna. Ikke det at kyllinger er så gode til å fly i utgangspunktet, men uten vinger må sjansene sies å være enda dårligere. De sjokkert øyenvitnene måtte bare snu seg bort, hjelpeløse, og forsøke å fordøye det grusomme synet.

Her ser man neste kyllingfamilie som hadde bestilt fotografering. De sto klare, med vakre påskemotiver i bakgrunnen, men de var så oppslukt av det som hendte rett ved siden av dem at de hadde problemer med å posere innenfor dekorasjonens rammer.

(Dette påskedramaet er basert på en sann historie, men all likhet med virkelige hendelser eller kyllinger er kun tilfeldige. Ingen tovede kyllinger kom til skade under opptakene. Alle bilder er arrangerte.)

Read Full Post »

Se her, Pus, hva jeg har fått laget! Du har fått en tvilling, sier Matmor.

Jasså. Har jeg det, sier Pus. Har jeg bedt om det, spør Pus.

Neida, sier Matmor. Denne har jeg bestilt uten å spørre deg. Men den ligner veldig på deg og er derfor veldig vakker.

Javel, sier Pus. Men kan den lekes med? Kan den tygges på? Kan den kastes opp i lufta og fanges og herjes med, lurer Pus.

Absolutt ikke, svarer Matmor. Dette er en pengepung. Den er ikke til å leke med.

Akkurat, tenker Pus. Hva skal vi med noe som ikke kan spises eller ødelegges? Bortkastet, hevder Pus.

Neida, mener Matmor. Dessuten er den akkurat lik deg. Den er mørkegrå, har en matt flekk på venstre øye og en hvit flekk på brystet.

Takk for den, sier Pus. Hvorfor har du tatt med det dårlige øyet mitt? Kunne du ikke heller ha fremhevet de vakre værhårene mine, mener Pus, litt irritert. Dessuten har jeg faktisk ikke grønn nese.

Nå må du ikke være vrang, sier Matmor. Dette er en kunstnerisk fremstilling av deg, det er ikke en fotografisk kopi.

Neivel, sier Pus. Men den er vel ikke laget av syntetiske stoffer? Jeg går da ikke i fuskepels, presiserer Pus.

Her blir Matmor lei av Pus, og sender henne ut for å leke i regnet, enten Pus vil eller ei.

Kattepengepungen er bestilt og laget hos Ingrid Riddervold Design.

Read Full Post »

Årets julekrybbe kan, for dere utenforstående som bare titter innom, ha virket som en fornøyelig og harmonisk affære som på enkelt vis utfoldet seg i dagene i desember. Sannheten er at det til tider oppsto dramatiske situasjoner. Da snakker jeg ikke om dramatikken som ligger i det å være trolovet og samtidig gravid med en noe diffus barnefar. Ei heller det å vandre ute med sauene sine mens engler svirrer rundt og kommer med kryptiske meldinger. Den ekte dramatikken hadde sin utspring i diskusjonen om hvilke dyr som naturlig hører hjemme i en julekrybbe. Enkelte hevdet at okse og asen var selvskrevne. Greit, ingen innvendinger mot det. Andre, som hadde vokst opp med mors hjemmestrikkede julekrybbe, mente at «du kan jo bare legge til en sau ekstra» hvis man har problemer med å fylle alle 24 lukene. OK, men vi er oppe i åtte sauer nå. Tror ikke det har samme underholdningsverdi om jeg fortsetter slik i all evighet. Det var da en av husets beboere tok saken i egen labb. Jeg hadde nemlig bestemt at jeg skulle ha ekte høy i krybba mi. Ikke noe juks her, nei. Duften av dette høyet, som selvfølgelig var sendt med kurer fra et ekte fjøs lokalisert i rurale strøk, viste seg å være så tiltrekkende at Pus gjentatte ganger la inn søknad om å få delta i krybben. Dette ble avvist, delvis med den begrunnelse at det ikke står så mye i evangeliet om katter, men også fordi proporsjonene ble feil. Pus ble derfor gjentatte ganger plukket vekk fra dekorasjonen, både under fotografering og mens den sto fremme i håp om å skape et snev av julestemning i heimen. Det viste seg også at naboens katt fattet interesse for julekrybben – om det var høyduften eller det estetiske uttrykket han gikk for vites ikke, men han rakk i alle fall å bli avfotografert.

Ingen av hyrdene merket at de hadde et dyr for mye i flokken.

Hei, du bak der! Ikke dytt! Vi var her først!

Read Full Post »

Vi er mange som har forsøkt oss på filting av ull. Man sitter der med ullfjoner som man fortvilet forsøker å forme til noe gjenkjennelig. I iveren etter å få opp tempoet og stikke nåla fortest mulig gjennom ulla, er den umiddelbare konsekvensen ofte høye hyl og blødende fingre. Jeg kan ikke skryte på meg å ha en stor filteproduksjon bak meg, men jeg har registrert at ethvert lite produkt krever en viss mengde tid og plaster.  Nå viser det seg at det finnes skapninger blant oss som mestrer en raskere metode, og det er dette som er tema for dagens innlegg. Les og lær!

Velg ut ulla som skal filtes. Legg labben på for å holdet rullen stødig. Dette kalles utgangsposisjonen.

Hold godt fast med munnen, og bruk forlabbene til å filte. Her er det overkroppen som gjør jobben.

Ta en god bit av rullen. Det er viktig å stoppe for å sjekke tykkelsen på filtingen underveis.

Hvis overflaten er ujevn, er det lurt å rive av tynne flak med ull for å jevne ut.

Nå kommer den virkelige jobben. Ta et godt grep med forlabbene, og spark fra med baklabbene for å filte. Dette krever bruk av hele kroppen, men er en meget effektiv metode.

«Hva? Var det ikke dette nøstet du ville ha filtet?»

Read Full Post »

Pus & påske

Pus har funnet en venn å ta påskeluren sammen med.

Hei…skal jeg hviske deg en hemmelighet?

Ikke dytt da!

Read Full Post »

Older Posts »