Strikkersken tømmer et glass i full fart

Et glass med hva, tenker du kanskje? Med kjølende isvann, nå som tropevarmen har inntatt landet? Eller en frisk Chablis, som man nipper til mens man tørker svetten med det til enhver tid tilstedeværende strikketøyet? En sunn og styrkende smoothie i sommerens farger? Alt dette høres vel og bra ut, men det er naturligvis et gass med perler jeg har tømt. Med mitt selvpålagte mantra «bruk det du har før du kjøper nytt» (som bare delvis overholdes, må jeg innrømme…) i bakhodet, stakk jeg hånda litt på måfå ned i perlelageret og landet på et uåpnet glass med en blanding av turkis og grønne perler.

Første par ut er alltid enkelt, da har man ubegrenset med perler å ta av, og man kan velge et hvilket som helst mønster. Ettersom jeg er lei av mange av de gamle mønstrene jeg har brukt, valgt jeg denne gang ett som egentlig er en bord fra et selbustrikk-hefte.

Neste par har også selbu-inspirasjon. Her er det to roser, den største er hentet fra et selbu-hefte, men den lille laget jeg selv, for å ha noe i passende størrelse.

Siste par var nøye uttenkt. Mønsterborden er for så vidt helt tradisjonell, den finnes på flere kofter, men her måtte jeg velge ut fra hvor mange perler jeg hadde igjen. Perlene ble sirlig talt opp og fordelt på to forskjellige nøster, men en bitteliten margin på 10-20 perler. Heldigvis gikk det akkurat bra, og slik ble resultatet:

Som dere ser, så har jeg heller ikke denne gang klart å ta bilder uten at min personlige assistent har hatt en hale med i spillet.

Og der var glasset tomt. Skål!

Read Full Post »

Strikkersken irriterer seg over votter som ikke ble som de skulle

Jeg avsluttet forrige gang med å friste dere med et innlegg der jeg mislyktes med noe helt elementært. Jeg vet ikke om dette er en vellykket metode for å trekke flere lesere, men det bekymrer meg mindre. Det som bekymrer meg mest er faktisk at jeg sannsynligvis kommer til å fryse av meg fingrene til vinteren. Jeg har nemlig et mål om å strikke meg selbuvotter. Dette bør kanskje virke overkommelig for de fleste, spesielt for en som har strikket mesteparten av livet og sogar har sin egen strikkeblogg. Men den gang ei. Skjebnen vil det annerledes. I dette innlegget viste jeg hva som skjedde da jeg skulle strikke de to første parene. Ett ble for lite, ett ble for stort, til tross for at det var samme garn og maskeantall (men jeg gikk opp en pinnestørrelse på de største). De første var akkurat så mye for små som de store var for store.

Denne gang gikk jeg mer vitenskapelig til verks. Jeg fant et hefte med vottemønstre i forskjellige størrelser. Samme garn som sist. Nå visste jeg i det minste hvor mange masker jeg trengte, både i bredden og høyden. Det var selvfølgelig ingenting som passet helt etter kravene, men jeg løste det ved å legge opp til samme bredde som en herrevott, og så strikke lengden fra en damevott. So far, so good. Problemet var bare det: De passer selvfølgelig ikke. De er rett og slett akkurat litt for små i begge retninger. Ikke så små at at de ikke kan brukes, men likevel. Akkurat så små at jeg velger å irritere meg over det. De som mener at alle gode ting er tre, og at dette måtte lykkes på tredje forsøk, kan bare gå i hi. Det er nemlig det jeg skal gjøre. Gå i hi og irritere meg, og ikke komme ut før vinteren er over og votter er avleggs.

Så: Her kommer bildene, supplert med utfyllende kommentarer over denne ukas misnøye.

Slik ser de altså ut forfra. Hittil ser det kanskje greit ut. Det er en liten skjønnhetsfeil på dem, men det kan passere. Og ja, jeg vet at dette egentlig ikke er selbuvotter, for det er ikke selburoser på dem, men mønsteret er uansett fint. Hvis noen lurer: Nei, dette er ikke magiske votter som svever i lufta. De er tredd på en gammel tv-antenne som står på bakken.

Her blir det verre. I den til venstre, altså den høyre, føyde mønsteret seg fint sammen i overgangen mellom vott og håndflate. I den til høyre, altså den venstre, gikk det ikke slik. Jeg velger å irritere meg. Fokuser heller på den fine margeritten i midten av bildet, den er mye muntrere å se på.

Slik ser de ut inni hånda. Her er jeg virkelig misfornøyd, da stripene ikke slutter likt i tuppen. Selv Pus er sjokkert over slikt slurv, og gir seg helt over. Hun var så flau over matmors arbeid at hun forsøkte å skjule fadesen ved å stille seg foran kamera. Dette kunne jeg ha gjort bedre selv, sier hun. Særlig, sier jeg. Takk for støtten, kjære Pus. Men også her velger jeg å avbilde vottene foran en større ansamling stemorsblomster, som for anledningen faktisk ser litt spørrende ut over dette opptrinnet som foregår rett foran røttene deres. Tanken er at leseren blir så sjokkert over å se disse vottene så langt utenfor en votts naturlige komfortsone at hun ikke ser ujevnhetene i mønsteret. Jeg håper det virker.

Avslutningsvis: Pus er lei hele votten, garn er tross alt mest morsomt når man får leke med hele nøstet. Hun setter seg heller ut for å lukte på blomstene.

 

Read Full Post »

Selbuvotter i hvitt og brunt

Denne ukas prosjekt viste seg å bli et par selbuvotter. Det vil si, de har nok strukket seg (strikket seg?) over mer enn ei uke, for dette var togstrikkprosjektet mitt i påsken. En halv vott hver vei, for de som lurer. For de som kan regne, og nå tenker at jeg enten har tatt fire togturer eller sitter igjen med bare en vott, så kan jeg bekrefte at jeg strikket første halvpart av hver vott på toget, og andre halvpart etterpå. (Dette var selvfølgelig en opplysning for de mer detaljorienterte, og ikke noe som er nødvendig å vite. Vi går videre.) I forrige innlegg sa jeg at jeg ikke skulle kjøpe mer garn, men bruke av det jeg hadde. Det har jeg altså gjort. Det brune garnet har jeg arvet av noen som har gitt opp strikking – og det hvite måtte jeg kjøpe for å få en kontrastfarge. Det er sikkert noen som klarer å strikke selbuvotter i bare en farge, men for å være ærlig – da skal man ha god fantasi for å se mønsteret.

Men – underveis fikk jeg bange anelser. Jeg har tidligere strikket et par selbuvotter som ble veldig fine. De var svarte og hvite, de hadde fint mønster, jeg hadde strikket jevnt og fint og var riktig fornøyd med meg selv. Bortsett fra en liten detalj – de var for små. Derfor gikk jeg opp en pinnestørrelse denne gang, noe som i mitt optimistiske hode ville løse alle problemer. Som dere kanskje har forstått – det gjorde det ikke. Disse vottene ble MYE større enn det forrige paret (selv om antall masker er det samme). Sånn omtrent herrestørrelse. Og ettersom jeg ikke er en herre, sier det seg selv at de ble for store. Mine hender er en størrelse et sted imellom disse to parene. Så da har jeg startet på et tredje par – som heller ikke ser ut til å bli min størrelse. Noe tyder på at det blir mange votter til salgs i ukene før jul.

Read Full Post »

Selbuvotter

Tidlig i sommer var jeg på besøk på strikkemuseet i Selbu, og en grufull sannhet gikk opp for meg: Jeg har aldri strikket et par selbuvotter. Dette var ikke noe jeg kunne være bekjent av, og jeg ga meg selv umiddelbart en utfordring, nemlig å strikke votter før sommeren var over. Oppskriftshefte og garn ble kjøpt inn, og pinner funnet frem. Så fulgte den delen av prosessen som var den vanskeligste av alle, nemlig å velge mønster. Det var mange mønstre som var fine, men de beste var bare i herrestørrelse. Det viser seg nemlig at jentene laget de mest avanserte mønstrene til gutta (et godt, gammeldags sjekketriks), og enklere varianter til seg selv.

Etter å ha ombestemt meg omtrent 20 ganger, satte jeg i gang. Det gikk ganske bra til å begynne med, men angsten begynte å melde seg da jeg kom opp til første tommelhull og skulle ta den halvferdige votten på. Dette ble da veldig trangt og lite? Skulle det virkelig være slik? Blir den for liten? Er alt arbeidet forgjeves? Burde jeg starte på nytt med større pinner? Det siste alternativet slo jeg fra meg, da jeg var på tur uten pinneforrådet mitt, og resultatet dermed hadde blitt å ikke ha noe å strikke i det hele tatt. Prosjektet ble dermed gjennomført på pinne 2. Nå ble ikke disse vottene spesielt store, men etter en runde med dampjernet ble de noe bedre. Jeg kommer nok likevel til å bruke større pinner neste gang jeg skal strikke et par.

Read Full Post »