Som de aller fleste av mine likesinnede strikkere sikkert har opplevd, så har det en tendens til å dukke opp garn man bare må ha. Enkelte ganger vet man ikke helt hva man skal bruke det til. Andre ganger var det bare sååå billig. Noen ganger har man faktisk en plan, men så blir planen endret, og da står man igjen med garnet. Helt planløs. Hvis man har glemt å lage en Plan B, altså. Eller så har man gjennomført strikkeplanene til punkt og prikke, og så sitter man igjen med det biproduktet som heter restegarn. Hvis man ikke tar grep, kan man ende opp med mer biprodukt enn godt er, og da inntrer den fasen som jeg nevnte innledningsvis, nemlig garnslanking. Da er det bare snakk om å velge metode. Skal garnet settes på lavkarbo? Eller skal vi forsøke flyvertinnedietten, der man kun inntar et glass vann hver dag til man segner om? Det enkleste kan naturligvis bare være å strikke i vei og lage noe av det. Her må man riktignok ikke gå i den fella at man begynner å lage noe som er bittelite grann større enn hva garnet rakk til, slik at man må kjøpe mer. Her snakker jeg nemlig av erfaring. Jeg hadde ett lilla og ett petrolfarget nøste. En lue krever halvannet nøste. Et grovt overslag viser da at jeg hadde to nøster, kjøpte to til, og sitter igjen med to halve. Etter dette innledende forsøket, som muligens kan kalles strikkingens svar på jojo-slanking, ble jeg litt visere. Garnet til vottene ble dermed porsjonert ut meget nøye. Hittil har jeg klart meg uten å måtte skaffe noe ekstra, men ser at jeg nå står på randen av å måtte ta en sjefsavgjørelse: Kjøpe mer bunnfarge og bruke restlageret til å spe på med, eller si meg fornøyd med at mengden Pt3 og Fritidsgarn har minket noe? Og hva gjør jeg med det siste hvite nøstet av uglegarnet? Lar det ligge til senere? Eller kjøper ett til, og reduserer lageret fra ett til et halvt + en lue? Jeg kjenner brått at dette kan bli sommerens store thrilller…
Marias strikkeblogg 