Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘(T)ullprat’ Category

Tre4Jeg føler at det nå er på sin plass å henlede oppmerksomheten mot et fenomen som tydeligvis brer om seg. I et innlegg på selveste nyttårsdagen kommenterte jeg at noen vennlige sjeler hadde utstyrt trær som vokste i det sentrale Sandvika-området med ulltøy til vinteren. I de siste ukene har denne klesmoten også kommet til Trondheim. Man skal være rimelig nærsynt hvis man ikke har lagt merke til at trærne utenfor Erkebispegården, og nå i Munkegata, står og flotter seg i vinterens restegarnmote. Dette synes jeg er riktig så vakkert tenkt. De siste ukene har faktisk vært ganske kalde her i midtnorge, og disse stakkars trærne har tross alt ikke noen peis å varme seg foran. (Straks jeg hadde skrevet forrige setning, så jeg plutselig det groteske i at et tre skulle fyre i peisen. Litt som å gi bacon til grisen, lissom. Men trær med egne hus foretrekker kanskje sentralvarme. Eller oljefyring.)

Tre3

En kort promenade gjennom midtbyen vil faktisk avdekke ganske mange trær med klær etterhvert. Jeg klarte ikke å samle alle på ett bilde, jeg forsøkte intenst å få dem til å posere i klynge, men de sto som plantet i jorda og nektet å rikke seg. Det er også veldig uklart for meg om de smiler på bildene eller ikke, da jeg faktisk ikke vet hvordan et tre ser ut når det smiler.

Tre5

Dette bildet fikk meg faktisk til å tenke: Hvorfor bare strikke til trær? Det må da være andre gjenstander i bybildet som trenger tildekking, for eksempel av estetiske årsaker? Bussen i bakgrunnen tror jeg hører hjemme i sistnevnte klasse. Personlig tror jeg at jeg ville trives mye bedre i kollektivtrafikken hvis den var dekket av heklede oldemorsruter, sånn i all enkelhet. Et annet forslag til verdige mottakere må være statuene på vestfronten av domkirken. Stakkarne står der i vær og vind, året rundt, uten en ulltråd på kroppen. Kom ikke å si at en kjortel av stein gjør samme jobben. Eller et enkelt fikenblad, for den saks skyld. Jeg tror de fleste hadde blitt takknemlige for ei nett lita ulltrøye.

Ettersom «trær med klær» tydeligvis er en trend, tar jeg meg selv i å lure på hvilket tre som blir det neste. Jeg vil derfor være så frempå at jeg velger å nominere en kandidat. Denne madammen traff jeg på en av mine vandringer, og idet jeg passerte, hvisket hun meg i øret at hun ønsket seg en one-piece, slik som ungdommen har. Litt innsvinget i livet, og gjerne med hette og lommer. Hun ser kanskje gammel og rynkete ut, sa hun, men hun føler seg ung til sinns. Strikk den gjerne i litt muntre farger, sa hun. Men ikke jordfarger. Det var hun lei av.

Tre6

Advertisements

Read Full Post »

Undertegnede er, som enkelte kanskje har skjønt, så lite interessert i idrett at det sprenger minussiden på skalaen. Samtidig finnes det trofaste sjeler der ute som har en klokkertro på at jeg kan, tja, om ikke omvendes, så i hvertfall få et mer nyansert syn på saken. Vedkommende, som i et tidligere innlegg tok meg med på fotballkamp, kom i dag og spurte om jeg var ledig mellom sju og ni. I et anfall av spontanitet, da jeg likevel forsto at jeg ikke klarte å vri meg unna, bestemte jeg meg for å være ledig. Spørsmålet ble stilt på en slik måte at det hørtes ut som en møteinnkalling, ergo hørtes det helt trygt ut, men bortsett fra tidspunktet fikk jeg ikke vite noe. Jeg skjønte likevel såpass at det nok en gang var snakk om å utvide min akk, så begrensede sportslige horisont. Jeg forsøkte å lirke litt: Dueskyting? Sjakk? Synkronsvømming? Lacrosse? Men intet svar var å få.

Saken tok en plutselig vending da det viser seg at jeg har radio. (OK, dårlig setning til en norsklærer å være. Jeg vet godt at jeg har radio. Vi prøver på nytt.) Altså, jeg satt og hørte på radio, da saken tok en plutselig vending. (Faktisk har jeg en ny, fin en, sånn derre DAB-ting, som jeg ikke vet hva står for, men den tar inn nesten hele verden, selv om jeg nesten bare hører på P1.) Damen i radioen sa nemlig noe sånt som at i kveld er det toppoppgjør mellom Byåsen og Larvik. Javel. Jeg har aldri hatt noen som helst befatning med håndball, det var visst ikke pensum da jeg gikk på skolen, heldigvis, kan man si. Jeg er nemlig så nærsynt at jeg må spille med saccosekk hvis jeg skal ha sjanse til å se ballen.

En flokk spillere som sikkert hører til ett av lagene, jeg husker ikke hvilket i farta.

Min ledsager, som tidligere har lidd under benevnelsen FFV (fotballfaglig veileder), men som i dette innlegget omdefineres som HFV (håndballfaglig veileder, selv om han etter eget sigende ikke kunne så mye om håndball som om fotball), var galant og spanderte billetten. Jeg var mer opptatt av hva jeg skulle ta med: Er det galt å ha med strikketøy på kamp? Skal jeg ta på RBK-skjerfet, eller blir det å virke for ivrig? Eller for på jordet?

Kort fortalt var mitt inntrykk av kampen slik: Håndball er en sport der man løper i mølje med en ball. Man løper frem, litt til siden, og til og med litt tilbake for å lure motstanderen. Hvis man faller, får man veldig vondt og lager mange grimaser. Men så klasker man hverandre litt i hendene, og da er det vonde over og man løper like fort igjen. Alle spillerne prøver med jevne mellomrom å dra av hverandre klærne. I håndball scores det mange mål, så det går bra å strikke samtidig, man trenger jo ikke få med seg alle. Et mål er et mål, spør du meg.

Håndball i et nøtteskall. Noen går på trynet, og noen lurer på hva som skjer.

Det mest sjenerende med håndball var egentlig støynivået. Vi havnet på ungdomsbenken. Bak oss var det krapyler med kubjelle, og foran oss var det blondiner som trodde de var gjennomsiktige når de sto oppreist. Til venstre var det fjortisjenter som hylte så høyt at jeg et øyeblikk trodde Justin Bieber hadde ankommet Nidarøhallen.

Det var riktignok en gledelig nyhet 29 minutter inn i første omgang, da HFV sa at de bare var ett minutt igjen, og ikke 16, som jeg trodde. Jeg må også innrømme at enhver kamp tar seg betraktelig opp når spillerne faktisk kommer ut på banen og begynner å spille. Ettersom vi satt helt fremme var det også betryggende at en dame med «Hammerseng» på ryggen tok ansvar og sørget for å ta ballen før den føyk over gjerdet og rett i planeten til en smånervøs strikkerske på første rad.

Eksempel på løping. Jeg aner ikke hva de løp etter, eller hvor de skulle. De kom snart tilbake den andre veien.

Konklusjon: Hva er best av fotball og håndball? Fotball (og da refererer jeg til den ene kampen jeg har vært på) har den fordel at det spilles ute på stadion, det var bedre seter og mindre bråk. Dessuten snødde det, og det skaper stemning. Håndball (her mener jeg også den ene kampen jeg har vært på, altså denne) virket litt rotete, det var masete publikum og jeg må innrømme at jeg mistet tråden i løpet av kampen. (Ikke den tråden jeg strikket med, heldigvis, den hadde jeg full kontroll over.) Jeg tror resultatet av matchen blir slik: Fotball vs. håndball: 1-0

Det går fint an å kombinere håndball og glattstrikk, viser det seg. Jeg har prøvd. I 2X30 min.

Read Full Post »

Hei, Birgitte her igjen! I kveld er det kamp mellom Nederland og Tyskland.  Jeg synes ikke dette er noen viktig kamp, for jeg heier bare på Spania uansett, men jeg har pyntet meg med en oransje blomst for å heie bittelitt på Nederland når ingen ser det. Jeg har ikke bestilt meg egen drakt, for den oransje fargen er egentlig ikke noe fin mot pelsfargen min. Jeg har faktisk bedt bamsen Johannes om å skrive dagens blogg, for han er kjempefan av Tyskland!

Hei, jeg er altså bamsen Johannes. Har jeg ikke fin drakt? Det er selvfølgelig Tyskland som er det beste laget, og jeg satser alt på at de vinner. Faktisk synes jeg det var på tide at en hannbamse fikk overtatt EM-bloggen. Jeg mener, leste du hva Birgitte fikk seg til å skrive forrige gang? Bedømme spillere etter kropp, hår og utseende? Det er bare damer som kan si noe så dumt. Ikke forstår de spillet heller. Bare si «offside» til en hunnbjørn, så ser du hva som skjer. De står der med øynene i kryss og skjønner ingenting. I beste fall så tror de at du har sagt «online», og løper for å sjekke statusoppdateringer på Facebear. De skjønner heller ikke hvorfor det er viktig med stor TV. Jeg ønsker meg en 50-tommers, minst, for da kan jeg se stadion i nesten naturlig størrelse! Nei, jenter som snakker om fotball er så borte at de skulle ha gått i bortedrakter hele gjengen!

Johannes eksperimenterer med et nytt perspektiv på kampen.

Noen ganger er det så spennende at man ikke tør å se på!

Read Full Post »

Hei alle sammen! Birgitte Bjørnstjerne her! Vet dere hva? Nå er det EM i fotball, og ettersom bjørner flest er meget interessert i fotball, kommer jeg til å følge nøye med. Favorittlaget mitt er Spania, og jeg har til og med fått strikket meg en bjørneutgave av hjemmedrakta deres. Er jeg ikke fin? Jeg har fått med meg min gamle kompis Reidar for å se kveldens kamp. Han heier egentlig på Italia, så han har fått seg italiadrakt, og han er ganske kjekk når han har den på, selv om det er feil lag.

Faktisk finnes det en egen bjørneliga i fotball, men de har ikke mesterskap i år, så da ser vi på menneskefotball i stedet. Her ser dere meg og Reidar før kampen. Vi har tatt på oss draktene våre og sitter i sola og venter på at kampen skal starte.

Her er kampen igang, og jeg følger nøye med. Jeg synes det er viktigst å se på spillernes personlige egenskaper. Har de fin kropp? Er de kjekke, med pene øyne og kul sveis? Det er ikke alltid så farlig om de er flinke til å spille, det bryr jeg meg ikke om.

Reidar er en villbjørn, så han liker å turne og lekeslåss. Derfor følger han ekstra nøye med når spillerne triller rundt på banen. Og det gjør de ofte, så Reidar er veldig fornøyd!

Reidar jubler for mål til Italia!     

 

Read Full Post »

Overskriften i dag kunne like gjerne ha vært «En skjellsettende opplevelse». For det var det det var. Jeg har nemlig vært på FOTBALLKAMP. Ikke den typen kamp man ser på TV, eller på storskjerm, nei, en EKTE kamp på stadion. De som har fulgt denne bloggen en stund vil vite at jeg har et noe distansert forhold til fotball (eller les om det her). Men, jeg ynder å delta i diskusjoner om emnet når anledningen byr seg, da gjerne med utvalgte fotballinteresserte mennesker. En av mine fotballvenner, heretter bare omtalt som min FotballFaglige Veileder (FFV), har i lengre tid fristet med å ta meg med på en fotballbasert hendelse, heretter bare omtalt som «kamp». Av ulike og «viktige» årsaker har hendelsen blitt utsatt. (Viktig? Hva er vel viktigere enn meg? Dette må oppklares.) Men i går var tiden endelig inne.

Den skjellsettende opplevelsen, eller kampen, startet selvfølgelig på fotballpub. Dette var en obligatorisk post på programmet på en dag der man skal gjøre ting man ikke pleier. Det er egentlig ingenting på en fotballpub som interesserer meg, jeg velger derfor å heller gå rett på analysen av kampen.

Eksempel på fotball. Forstå det den som kan.

Dette er det jeg så: Det var mange menn i shorts som løp etter hverandre. De hadde klær i forskjellige farger. To av mennene fikk ikke være med ute på gresset, de løp langsmed kanten og viftet med flagg. (Hadde de ikke råd til duskedamer?) To andre menn sto i hver sin ende, og de hadde tatt på seg helt annerledes klær enn de andre, i gult og grønt som ikke så pent ut i det hele tatt mot det grønne gresset. Men de fleste gikk i enten svart-hvitt eller blått. Noen ganger løp de den ene veien, men så krasjet de inn i hverandre og så begynte de å løpe den andre veien.  På vei inn i svingen snublet de i sine egne bein og tok et mageplask, og så kom det en mann og blåste på såret, og så løp de videre. Ettersom kampen var på Lerkendal, regner jeg med at det ene laget var Rosenborg, men det er fortsatt litt uklart hvem de spilte mot. Det glemte jeg å spørre FFV om. Noen ganger reiste publikum seg og skrek, så da regner jeg med at det skjedde noe spennende på banen. Jeg vet bare ikke hva, for jeg gadd ikke å reise meg. Og derfor så jeg ingenting. Men etter hvert reiste jeg meg, jeg også, for det begynte å bli kaldt, og da er det greit å få rørt seg litt.

Det er heldigvis friminutt i kampen, og da får man beveget seg litt. I andre omgang poengterte FFV at jeg virket noe ufokusert, men det er helt feil, jeg var veldig fokusert, jeg fokuserte bare ikke på det samme som de andre rundt meg. Det er nemlig mye spennende som skjer på tribunene. På den ene kortenden, der de ihuga støttespillerne sitter, var de heller ikke så fokuserte, for der var de mer opptatte av å synge og vifte med flagg. Flaggene hadde både pilegrimslogo og våpenskjoldet til Gaute Ivarsson, som ble erkebiskop i Nidaros i 1475. (Her ble jeg usikker – er det et skjult vekkelsesmøte jeg har deltatt på, eller er det så enkelt som at pilegrimsleia gikk tvers gjennom Lerkendal?) Resten av flaggene var vanskelig å tyde på avstand, men jeg regner med at det var «innkjøring forbudt» eller «vikeplikt» eller andre velkjente symboler. Det er tross alt viktig å gjøre seg forstått.Forsøk med symboler hvis ordene ikke strekker til.

Mot slutten begynte det å drysse noe jeg først trodde var melis, men etter hvert skjønte jeg at det måtte være konfetti. Da begynte de å spille med en oransje ball, og det var sikkert fordi det snart er jul og de vil ha litt stemning mot slutten. Nesten som kosetime med klassen. Men jeg synes det hadde vært finere med lilla ball, ettersom det er advent. Uansett, begrepet «juleball» fikk en helt ny dimensjon.

Konfetti til vinneren!

Hva jeg har lært av å gå på kamp:

Dommeren forstår ikke spillet, og bryter av for ofte, ifølge FFV.

Jeg tror ikke jeg kommer til å kjøpe sesongkort med det første, og det er ikke bare fordi sesongen nå er over.

Grunnen til at alle har supporterskjerf er at fotball er en utesport, og det er kaldt å sitte ute i november. Neste gang skal jeg ta med et bål i sekken.

Read Full Post »

Nøstebarns oppskrift #1903

Dette innlegget handler altså om å sette seg i gjeld.  Om jeg klarer å relatere det til en blå ullbukse, blir spennende. Jeg er faktisk ganske spent selv.

Det har seg nemlig slik at undertegnede ikke er så praktisk anlagt. OK, det er mulig at håndarbeid er en praktisk øvelse. Jeg ser den. Men det finnes andre idretter jeg ikke er så god i. Snekring, for eksempel. Jeg pleier å unnskylde meg med at dette er et maskulint anliggende, men det oppstår likevel Store Anledninger der man må trå til selv. Og en av disse Store Anledningene har jeg slitt med i høst. Jeg fant nemlig ut at jeg skulle Skifte Ut Noen Planker På Et Uthus. (Ja, for meg er utfordringen så stor at jeg faktisk velger å bruke store bokstaver for å beskrive oppgaven.) Utstyrt med målebånd (noen har i etterkant fortalt meg at jeg burde ha hatt tommestokk. OK, jeg velger å skylde på det), notatblokk og minnet om den gang jeg fikk S i sløyd på ungdomsskolen, gikk jeg i gang med å lage en skisse for arbeidet. (Her må jeg skyte inn at denne delen av jobben gikk veldig bra. Jeg beveget meg tross alt fremdeles på det teoretiske plan. Der er jeg ikke på riktig så dypt vann.)

Neste skritt var å skaffe materiale. Til min store skrekk oppdaget jeg at den teoretiske delen av den Store Anledningen var overstått, og at jeg nå var over i det praktiske. Hvor får man planker hen? Hvordan skal de se ut? Hvordan får man dem hjem? (Her vil jeg rette en takk til den personen som minte meg på at jeg faktisk har takstativ på bilen. Det ble nemlig montert for to år siden, men er aldri brukt.) Og hvordan skal jeg få malt dem? Planker har den felles egenskapen at de ofte er lite tilgjengelig når de først er montert på en bygning, det er noe med høyde, lissom, som jeg ikke er så glad i. Parketten hjemme var heller ikke så begeistret ved tanken på å skulle agere underlag for maleprosjektet mitt, den knurret faretruende og sendte gulvteppet i ville glefs etter anklene mine. (Note to self: Når teppet angriper, er det muligens på tide med støvsuging. Settes umiddelbart på to-do-lista.) Vel, problemet løste seg ved at det viste seg å eksistere et egnet lokale i nærheten der man både kunne hente materiale, få det saget i (antatt) rett lengde og til og med stå og male.  Makan til service.

Vel tilbake hos uthuset satte jeg i gang med den enkle delen av jobben: Riving av eksisterende planker. Destruktiv som jeg er, liker jeg spesielt godt slike aktiviteter. Ingenting er som å ødelegge. Rive ned. Slenge i bakken uten å være forsiktig. Jeg blir faktisk munter bare ved tanken. Munterheten dalte riktignok noen hakk da den (re-)konstruktive delen av den Store  Anledningen sto for dør. De blå plankene var, til tross for en ukes iherdig tørking i grøssentvått  trøndersk høstvær, bare nesten tørre. Det viste seg dessuten at plankenes vekt økte proporsjonalt med hvor høyt jeg prøvde å løfte dem. Virket det som, i hvertfall. Og den lengste var minst dobbelt så lang som meg. Og lite samarbeidsvillig. Og bakken var sleip og våt. Og veldig på skrå. Og hammeren var dårlig og ville ikke treffe. Og jeg hadde funnet sånne spiker som sannsynligvis er laget for å slås inn i skrå vegger, sånn at de stakk ut på rare steder. Og det var noe med skissen og plankene som ikke helt stemte. (Her føler jeg at vi er midt oppe i den klassiske diskusjonen om hvorvidt det er kartet som skal tilpasses terrenget, eller motsatt. Som det asfaltmennesket jeg er, er jeg alltid skeptisk til terreng. Jeg foretrekker å studere kart hjemme på kjøkkenet, og så la det bli med det.) Selvtilliten begynte å bli like tynn som regnet som yret ned, og jeg innså at jeg ikke hadde jobbet hardt nok for å vedlikeholde sløydkunnskapene fra ungdomsskolen. Her måtte det sterkere krefter til. Heldigvis viser det seg at når nøden er størst, er hjelpemannskapene nærmest, så enden på visa var at plankene kom opp. Den delen av jobben er ikke så mye å fortelle om, rett og slett fordi det ble gjort på en ordentlig måte, og slikt er jo ingenting å underholde med. Riktignok var grunnarbeidet mitt av en såpass personlig art at naboene sannsynligvis får seg en god latter. Jeg vurderer også å male over med korrekturlakk, for korrekturlakk retter som kjent opp alle feil.

Men altså. Man må jo prøve å gjøre gjengjeld. Og da jeg spurte hva hjelpemannskapene ville ha i retur, var svaret en ullbukse i størrelse 1 år. Så da fikk de det.

Ser dere? Jeg klarte det. Ha en fin dag!

Read Full Post »

Det hender at jeg får småfortvilte henvendelser fra venninner som står fast i en strikkeoppskrift. Ettersom jeg gjerne vil unngå at det bygger seg opp et UFO-problem (altså et problem med uferdige objekter) og bidra til at man bevarer strikkegleden, forsøker jeg å hjelpe der jeg kan. En av utfordringene er at mange av henvendelsene kommer pr. SMS.  Dette er som kjent en kommunikasjonsform som oppfordrer til å uttrykke seg i korthet, noe som ikke alltid er like hensiktsmessig når man i samme digitale åndedrag skal forklare både A) hva det står i oppskriften B) hva man ikke skjønner og C) hva man tror man har gjort feil. (Når jeg tenker meg om: Hvis man hadde klart å forstå disse tre punktene, hadde man kanskje ikke trengt å be om hjelp…) Det har riktignok kommet en løsning på dette plassproblemet. Man kan bare ta et bilde av oppskriften og sende til den som skal hjelpe! De som følger godt med i verden, har sikkert registrert at de som har vært oppgående nok til å oppdatere seg på mobilfronten, nå går rundt og flotter seg med store skjermer der man bare kan “dra” i bildet for å forstørre eller endre det. Problemet oppstår når disse oppegående menneskene forsøker å kommunisere med oss andre. Noen av oss sverger nemlig til vår fire år gamle Nokia som verken kan det ene eller det andre. Nettopp en slik situasjon var det som oppsto i en kveldstime her i sommer. Det peip inn en melding som så slik ut:

Javel, tenkte jeg. Dette blir interessant. Jeg skjønte at vi hadde et problem, men kanskje ikke på den måten som avsenderen forventet… Jeg prøvde så godt jeg kunne å tyde hva som sto på skjermen, men når bildet er på omtrent 1 X 1,5 cm, var det ikke så lett. For å være ærlig fikk jeg bare assosiasjoner til et frimerke med fluelort. Men man vil jo hjelpe, og jeg forsøkte både å dra, vri og knipse på skjermen i håp om at mobilen min plutselig skulle bli til en iphone og gjøre teksten leselig. Kort sagt, det virket ikke. Det kom likevel en løsning på problemet til slutt. Selv om jeg på det tidspunktet var på ferie, hadde jeg, som den strikkenerden jeg er, faktisk tatt med meg heftet med akkurat den aktuelle oppskriften på tur. Så problemet ble løst. Og probleminnehaveren ble fornøyd!

Read Full Post »

Older Posts »