Røkejakke fra Peru

Bak denne overskriften skjuler det seg en gammel kjenning, nemlig den blå jakka som jeg har jobbet med de siste ukene. (De som ikke kjenner dramatikken bak jakka, kan lese om det her.) Til de som kjenner historien: Ja, garnet rakk akkurat! Hurra! Nøstet med alpakka fra Sandnes ble derfor overflødig, men du verden så godt det var å ha det i bakhånd i tilfelle jeg ikke fikk nok av perugarnet. Men hvorfor røkejakke? Jo, for dette garnet er håndspunnet og håndfarget, og da jeg fikk garnet i hus, luktet det både leirbål og årestue etter å ha blitt tørket over åpen ild. Jeg fikk derfor tips om å strikke meg en røkejakke, siden røkpreget allerede var der. Jeg må dessverre (?), eller kanskje heldigvis, si at røyklukta gikk vekk i løpet av høsten, så jakka er fullt brukbar uten neseklype, men det er betryggende å vite at jeg har en proper jakke å iføre meg dersom jeg plutselig skulle føle et akutt behov for å ta meg en snadde til aftens. Gjerne i chesterfieldsofaen. I biljardsalongen. Nuvel.

Tar sjansen på litt selvpromotering denne uka. Jeg kjenner at jeg er litt lei av bilder av gensere som ligger flatt på gulvet eller henger slapt på en kleshenger. Dessuten har akkurat dette treet lenge tigget meg om å få bli avbildet.

Blomsterknapper!

Oppskriften er kragejakka til Nøstebarn, om noen lurte.

Read Full Post »

Strikkersken takker for omtanken

God morgen! Her ser jeg meg faktisk nødt til å forfatte et spontant blogginnlegg på morgenkvisten. Først må jeg få anledning til å takke for all den omtanken jeg har fått etter siste innlegg om manglende garn. Det har strømmet inn sympatierklæringer fra nær og fjern, kjent og ukjent. Jeg forstår at dere der ute i strikkeland har både empati og innlevelsesevne, og at jeg sannsynligvis har truffet en øm streng i enhver strikkerskes hjerte. Det er her jeg må berolige alle med at jeg har funnet en mulig Plan C. (For en repetisjon av Plan A og B, eventuelt for å lese om hele det strikkebaserte dramaet jeg befinner meg i, se forrige innlegg.) En saumfaring av en av byens garnbutikker resulterte faktisk i innkjøp av et nøste minialpakka fra Sandnes, som er ganske nære i farge og tykkelse. Det er litt tjukkere, og absolutt mykere, og fargen er bare nesten, men det er mulig at det fungerer. Jeg strikker tross alt med to farger samtidig, og hvis man strikker det andre ermet av originalgarnet og så «faser inn» minialpakkaen på annenhver pinne oppover brystet, kan det kanskje fungere. Jeg skal i allefall strikke en prøvelapp og sammenligne før jeg bruker mer tid på fortvilelse og tenners gnissel. I mellomtiden skal jeg fortsatt la prosjektet bero litt, fremdels i håp om at originalgarnet plutselig vokser noen meter. Det er viktig å være optimist, tross alt. Og til de som lurer på hva dette originalgarnet er, så anbefaler jeg å lese innleggene Alpakkagarn fra Peru del 1-2-3, publisert i september. Derfor har jeg ikke engang tenkt å late som det er mulig å få tak i mer. Hvis ikke det er noen der ute som skal til Peru i vinterferien, da, og kan kjøpe med noen hesper til meg?

Read Full Post »

Alpakkagarn fra Peru del 3, og et spørsmål om trynefaktor

Ett av hespene fra Peru har nå fått et nytt liv som genser. For tredje gang tok jeg utgangspunkt i tunikaoppskriften til Nøstebarn, men laget den adskillig kortere enn originalen. Jeg skulle også ha kortere ermer, kanskje faktisk trekvart erme, for å kunne bruke noen kule pulsvanter sammen med genseren. Men dengang ei, ermene var plutselig lange nok, selv om jeg kuttet ned 6-7 cm på lengden. Mystisk. Kanskje fordi garnet er et værhår tjukkere enn garnet i oppskriften.

Da jeg skulle velge bilde til dette innlegget, ble jeg usikker: Genseren skulle selvfølgelig med, men hva med strikkersken selv? Bloggbilder viser ofte en hodeløs person som stolt viser frem et nystrikket plagg. Jeg skjønner godt behovet for anonymitet, men de fleste strikkere i dette land er vel ikke noen underlige vesener som slutter ved skuldrene? Jeg liker i alle fall å lese blogger der jeg ser hvem jeg leser om. Når det er sagt, har jeg full forståelse for de som har en «bad yarn day» eller liker å hylle seg inn i anonymitetens tilslørte mystikk. Hvis det er noe som heter det. (Det er det sannsynligvis ikke, men jeg kommer ikke på noe bedre uttrykk akkurat nå.) Dagens innlegg fra min side er derfor i kategorien «takk, begge deler». Dere får først servert et nærbilde av selve genseren, og så et i helfigur der strikkersken arbeider hardt med å støtte opp et tre, tilfeldigvis iført samme genser. Og så får dere velge selv hva dere vil se på.

Read Full Post »

Alpakkagarn fra Peru del 2

Ja, garnet kom i hus. Jeg hadde ventet på det en stund, så jeg var ganske spent da jeg endelig fikk det. En stor bærepose med hele seks forskjellige farger i store hesper. Det viste seg imidlertid ganske raskt at når man kjøper garn laget på naturmetoden, så får man nogo attåt: Garnet hadde blitt tørket over bålet, og man kan trygt si at det bar preg av det. Nå hadde det allerede hengt en uke til lufting på en veranda, men det bar likevel en distinkt eim av leirbål. Årestue. Sankthansbål. Grillfest, bare uten pølsene. Røyk, rett og slett. Når jeg nå bringer første bilde av garnhøsten er det tatt ute, og det er ikke bare fordi lyset var bedre…

Som dere ser, så var Pus også ivrig etter å inspisere varene. Hun snuste først nederst, så innunder, så oppover, og til slutt tok hun spranget for å se det hele fra oven. Sakte, sakte, hva var nå dette? Neseborene formelig vibrerte.

Dette viste seg å bare være starten på en festlig periode for disse hespene. Jeg fortalte dem nemlig at de skulle på på tivoli for å kjøre karusell. Derfor var det ikke nei i deres munn (man skulle nesten ikke tro de hadde noen) da jeg lot dem tilbringe den neste uka i tørkestativet ute. Selv om de fikk noen runder i friluft, var lukta like intens. Jeg valgte da ut ett av hespene, og fortalte det at det skulle til badeland. Først noen omganger i rent vann. Så ut i friluft for å tørke. Røyklukta bleknet noe, men ble dessverre erstattet av en intens fjøslukt. OK, vi er fremdeles ikke i mål. Ny runde i vann, denne gang med flytende ullsåpe. Tja. Noe forbedring, men ikke bra nok. Da var det bare å sende det på friluftstur. Med andre ord så har det tilbrakt over en måned hengende på en spiker på verandaen. Jeg har også hatt hesper hengende på dørhåndtak, på veggen ute og andre underlige steder. Hespene har faktisk tilbrakt de siste ukene som sanatoriumspasienter – de har ligget ute i frisk luft, uansett vær. Og det ser faktisk ut til at de endelig kan brukes. Jeg har riktignok oppdaget ulempen ved unøstet garn som først fraktes en måned i koffert, vaskes, og så blir blåst hit og dit – det tok meg ganske nøyaktig tre timer å forvandle flokene til to store nøster. Og det var bare en av fargene…

Garnlufting i fargeavstemte omgivelser.

Det er i overkant av 200 gram av hver farge. Fargegjengivelsen i bildene er ikke helt korrekt, den mørkeste blå er nesten svart, den lyseste blå heller mot marine, og den gule er mer sennepsfarget. Noen som har forslag til hva jeg skal strikke?

Read Full Post »

Alpakkagarn fra Peru del 1

Jeg har herved gleden av å introdusere bloggens første korrespondentbrev. I dyp og ektefølt redsel for å oppleve noe nytt og spennende har strikkersken selv en forkjærlighet for å holde seg hjemme i det regnfylte Norge i ferier, og hun har derfor leid inn en konsulent for å skape litt liv og moro. Hvis ikke strikkersken kommer til Peru, får Peru komme til strikkersken. I form av nesten halvannen kilo håndspunnet alpakka. Ikke noe kortreist garn i dette innlegget, nei. Her følger en liten introduksjon til hvordan det går for seg når man skal lage garn på Andes-vis. Utenrikskorrespondenten har ordet:

Ulla er temmelig skitten. Først vaskes den. Som såpe brukes en rot som raspes på en vanlig kjøkkenrasp. Den skummet som Zalo, og ulla ble hvit med en gang.

Ulla spinnes. De har alltid en slik håndtein med seg når de går rundt, for å utnytte tida. De spinner en tynn tråd, da det meste brukes til veving. Tråd til strikking legges dobbel eller trippel.

Her ble noe garn farget rødt. Deretter tok de oppi sitronsaft i blandingen, og garnet ble oransje.

Det er veving som er det store i Andes. Et skikkelig bryllupsbelte tar 3 måneder å lage. De har noen vevde tepper fra førspansk tid på museene hvor fargene fortsatt er like fine.

Garnet er ferdig, og klart til salg.

Strikkerskens møte med garnet da det kom til Norge får du høre mer om neste gang!

Read Full Post »