Få meg på, sa kofta

De som har sett filmen Få meg på, for faen har kanskje lagt merke til at Alma, filmens hovedperson, bruker en kofte med fargerike border. Jeg har sett denne filmen flere ganger, i forskjellige sammenhenger, og benyttet anledningen til å beundre dette plagget. Ved en tilfeldighet oppdaget jeg at oppskrifta kom fra Sandnes, i et hefte som heter Til fjells 0913. Jeg kjøpte garnet på vårparten, og kofta har blitt til i løpet av sommerferien, litt nå og litt da, så det har vært et prosjekt som har tatt litt tid, men på den annen side, så er det ikke noe poeng at en ulljakke er klar til bruk i juli. Tross alt.

En av grunnene til at det tok litt tid å ferdigstille den, er at jeg bestemte meg for å sy på et bånd over sårkanten der jeg hadde klipt opp foran. Selvfølgelig måtte båndet være av riktig kvalitet, bredden måtte fungere og ikke minst måtte fargene matche. Etter litt leting fant jeg dette båndet innerst, bakerst hos Sommer i Trondheim (hvor ellers)?

 

Tilfeldighetene skulle ha det til at rett etter at kofta var ferdig, var det strikkekino i Trondheim. Kofta fikk dermed sin debut i offentligheten på strikkevisning av Bølgen. Dette synes jeg var en meget passende anledning, da kofta tross alt ble strikket fordi jeg så den i en film.

Det eneste jeg ikke er fornøyd med, er størrelsen. Lengden kan passere, men den er et par størrelser for vid. Ettersom det er opptil fire farger i hver omgang, er det lett å strikke for løst, selv om man har tynne pinner. Den er faktisk så stor at jeg vurderer å lage en ny som er mindre, og som blir mer behagelig å ha på. Jeg er ikke helt motivert for å starte på dette mønsteret en gang til, så vi får se hva det blir til. Skjønt, sår jeg ser på bilder fra Få meg på, for faen, ser den ganske vid ut på Alma også. (Foto: Norsk Film Distribusjon.)

Hvis noen lurer på mønsteret, så kan jeg legge til at det kommer fra Sandnes, og finnes i et hefte som heter 0913 Til fjells. Kofta står avbildet på forsiden, i en noe nettere utgave. Faktisk tror jeg ikke den har et navn, så jeg har begynt å kalle den Alma-kofta, etter hovedpersonen i filmen.

Til slutt: En liten sjarmør kom og ville kvalitetskontrollere arbeidet, og jeg tror han godkjente det.

Read Full Post »

UFS

 

Ja, jeg mener faktisk UFS, og ikke UFO. Vi snakker likevel om et uferdig plagg som endelig har kommet i mål. Grunnen til at jeg denne gang sverger til forkortelsen UFS, er at jeg synes at enkelte plagg fortjener en mer hederlig omtale. UFO, hva er det, liksom? Et uferdig objekt? Nei, denne gangen snakker vi om en UFullendt Symfoni.

Denne kofta ble påbegynt en gang mot slutten av det glade 90-tall. Garnet het Nagano, og OL i Nagano var i 1998, så det stemmer bra. Av uante årsaker ble den lagt bort i ufullendt tilstand, en skjebne den sannsynligvis deler med andre. Ved en opprydning ble den gjenoppdaget, og jeg fikk det ærefulle oppdraget å fullføre den. Ved første øyekast virket mønsteret vanskelig, men det viste seg å være så symmetrisk at det gikk greit. Det var noen nervepirrende øyeblikk underveis da jeg ikke visste om garnet kom til å rekke, og ja, jeg måtte foreta noen usynlige justeringer på vrangen. Nå er kofta endelig ferdig, og jeg tror at eieren var fornøyd med å få prosjektet i havn – hun hadde jo bare ventet i 15 år. Likevel – det er ofte de ufullendte symfoniene som har gitt sine opphavsmenn mest ære og berømmelse. Kanskje ikke helt tilfeldig?

Read Full Post »

Mariuskofte – endelig!

Ett av årets lengste prosjekter, både i centimeter og i timer, er nå vel i havn. Denne mariuskofta ble påbegynt rundt påske, og knappene kom på plass nå i helgen. Jeg skal riktignok ikke påstå at jeg har arbeidet jevnt og trutt, den ble liggende urørt i store deler av sommerferien, og det ble også et opphold mens jeg ventet på at monteringshjelpen skulle ankomme. (Ja, jeg vet det, jeg burde lære meg dette på egen hånd, men herregud, for en drittjobb. Jeg vet faktisk hvor jeg skal klippe, men jeg tør bare ikke.) Selve kofteprosjektet er også et utvekslingsarbeid – det handler om å gjøre det man er god på. Jeg er god til å strikke, men mindre god til andre ting. (Hvis noen trenger en påminnelse om en situasjon der mine egne evner kom til kort, les innlegget som heter ribbestrikket ullbukse.) Hvis man da har venner som er mindre gode til å strikke, men desto mer brukbare på andre områder, kan man bistå hverandre der det trengs. Og kjære nyslåtte mariuskofteinnehaver: Det tar faktisk VELDIG mange timer å strikke alle de TUSENVIS av maskene, for ikke snakk om hvor mye arbeid det er å montere den. Så GJETT om du skal få kjørt deg nå som du skal holde din del av avtalen! Det holder ikke med bare motorsag her, nei! -Men du ble veldig fin, altså!

Bildene er litt mørke, men bunnfargen er altså mørk brun, nesten som kokesjokolade, med svart på skuldrene, der originalen har rødt. Den hvite borden er litt gulhvit, som gir en mykere kontrast til det brune.

 

 

 

 

 

 

 

 

Den nyslåtte innhaveren strammer muskler og gjør seg klar til innsats. Håper jeg.

 

 

 

 

 

 

Knapper, nøye valgt ut etter en runde i byens spesialforretninger. her overlates intet til tilfeldighetene. En kofte i herrestørrelse krever knapper for den nette som av 171 kroner, om noen lurte. Vi snakker verdisak.

 

 

 

 

 

Noen ganger er det helt greit å sitte igjen med litt restegarn. Da kan man få med et par sokker på kjøpet. Hun som får disse, skal imidlertid slippe å jobbe for dem.

Read Full Post »

Setesdalskofta

 

 

 

 Denne lusekofta strikket faren min en gang på 60-tallet. Både de broderte mansjettene og halskanten er hjemmelagde. Han strikket flere kofter, og mange av dem er bevart i god stand. Hans brødre nådde aldri helt opp til hans standard når det gjaldt strikkeferdigheter, men den ene prøvde i alle fall. Historien sier at da han var i militæret, sto han opp lenge før de andre på søndager og satt og strikket. Det var den gangen menn var menn, og halsfellinga var en æressak…

Setesdalskofte

 

 

Setesdalsmix

 

 

Read Full Post »