Dette er siste innlegg i serien «vi blogger om de hjemmestrikkede julegavene nå som jula er over og alt er pakket ut og det er ingenting å skjule». Det ble, som den regnekyndige leser allerede har kommet frem til, ikke mer enn tre hjemmestrikkede gaver i år. Men det regner jeg ikke som et nederlag. Tvert imot, det ligger en kynisk tanke bak om at gaver som tar tid, kun skal gis til mennesker som forstår hvor mye tid det tar å lage noe. Her må jeg gjøre meg visse tanker: Er dette en en videreutvikling av det fenomenet der man lar prislappen sitte på for å vise hvor mye penger gaven har kostet? I hvertfall hvis gaven var dyr? Hvis den var billig, eller var kjøpt på salg, kan man ta den av, og håpe på det beste. Gaven jeg viser i dette innlegget var verken billig eller dyr, men altså hjemmestrikket, og denne gangen lot jeg meg inspirere av gamle lusekoftemønstre. Hvem sier at lusa bare må sitte på ei kofte? Her har jeg brukt «brystmønsteret» i hver ende, og supplert med lus i midtpartiet. Hvis jeg noen gang skal strikke noe lignende igjen vil jeg nok velge et mønster som strekker seg lenger inn på skjerfet, slik at lusepartiet blir kortere, for gud hjelpe meg så kjedelig å sitte og strikke lus etter lus etter lus…gjesp…
Marias strikkeblogg 