Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘strikket kylling’

IMG_2262

Både harer og kyllinger vil benytte anledningen til å ønske alle en riktig god påske!

Advertisements

Read Full Post »

Høne i profil

…og dette fikk jeg kjenne på kroppen her en dag. Årets vinter i Trondheim har nå vart så lenge at det har blitt forsidestoff, og det merkes. Jeg har faktisk flere ganger siden jul har tenkt at NÅ! kommer våren, men så ombestemmer værgudene seg og sender ti dager med sammenhengende snøføyke. (Alternativet, at all snøen faller samtidig som en eneste stor klump, er heller ikke å foretrekke. KA-DUNK!) Fordelen med dette systemet er at man opplever den første vårdag mange ganger i løpet av noen uker, og det kan man ikke klage på. Ulempen kan selvfølgelig være at underlaget blir så lunefullt at enhver motbakke blir en utfordring. Nettopp dette opplevde jeg sist onsdag morgen: Man kjører avgårde i visshet om at det er en relativt lang oppoverbakke til jobben, men også med tiltro til at dette skal gå bra, slik det har gjort så mange ganger før. Man har til og med en alternativ Rute B, hvis den bratteste bakken skulle vise seg å være altfor isbelagt. Men problemet oppstår lenge før den tid. Midtveis til målet er det en bilist lenger frem i køen som plutselig bestemmer seg for å være så lovlydig at han velger å overholde vikeplikta fra høyre. Ikke det at jeg normalt sett har noe imot vikeplikt, men med tett kø, oppoverbakke og isblankt underlag er man seg selv nærmest. Første stopp går bra – forbausende nok beveger bilen seg fremover. Neste stopp – ikke fullt så vellykket. Ikke bare står man i oppoverbakke, man har sogar hatt så flaks at man er strandet med forhjula på starten av en fartsdump. En bakke i bakken, for å si det slik. Lyden av hjul som spinner, isdekke som ikke byr på noen som helst hjelp, ingen brøytekanter eller fortauskanter å suge seg fast til og en bil som truer med å hvert øyeblikk stille seg på tvers av den egentlig ikke så altfor brede veien gjør at sjåføren begynner å svette. Man ser seg bakover. Det er en annen bil rett bak, og forsøket på å lirke seg ned fra fartsdumpen må kasseres. Ditto utprøving av en god, gammeldags bakkestart med håndbrekk, en øvelse jeg ikke har praktisert på manns minne. Køen bak meg vokser. Og vokser. Det er da sjåføren bak meg tar affære. Bilen bak viser seg å være en postbil, inneholdende ett stykk kraftig matrone av typen «posten skal FRAM!!!», ei dame med pondus og overarmer som tyder på at hun har vært ute en vintermorgen før. Hun har ikke tenkt å la posten komme et eneste sekund for sent frem, bare fordi det står en liten franskmann (altså min lille blå Peugeot) og spinner på norsk føre. Hun gestikulerer til bilene bak, og det kommer en plugg av et tønneformet mannfolk løpende, og straks etterpå en pipestilk til. De legger kreftene til, og med både Helan, Halvan og Posten Norge bak meg får jeg en dytt som sender meg og Lille Blå over dumpa. Faktisk får jeg så god fart at jeg nesten ikke trenger å gi gass før jeg er på toppen av bakken. Det er her jeg opplever et lite dilemma. Når tre ukjente mennesker «legger seg i sæla» for å hjelpe, vil man naturligvis si pent takk. Men hvordan skal man gjøre det uten å stoppe bilen? Hadde de tre reddende englene mine blitt spesielt fornøyd hvis jeg hadde stoppet etter fem meter, takket pent og blitt stående å spinne igjen? Neppe. Dette innlegget er derfor tilegnet mennesker som tar seg tid til å hjelpe en jomfru i nød, eventuelt tilegnet folk som ikke gidder å stå og se på at de har «Bambi på isen» foran seg og heller bidrar til å lempe meg ut av veien. Jeg har dessverre ikke strikket noe som kan illustrere denne situasjonen, og velger derfor å bruke bilde av de tre hønene jeg strikket i forrige uke. Leserne skal selv få bestemme hvem som er Helan, hvem som er Halvan og hvem som er Posten Norge. (PS: Jeg slapp å lure på om jeg skulle ta Ruta A eller Rute B da jeg kom litt videre. Rute B var nemlig blokkert av en buss som sto på tvers av veien…)

Tovet hønsetrio

Read Full Post »