Med en rev rundt halsen

 Da ser det ut til at vi går på en ny runde med rev. Nå som vi har gått over i 2014 kan det være at rev er skikkelig «last year», men jeg tar sjansen. Før jeg går videre vil jeg riktignok ha klarhet i en ting: Dette skjerfet er ikke et resultat av fjorårets revehysteri. Dette er en rev som har ligget meg bak øret i lang tid. Faktisk er det minst et par år siden jeg så et bilde av et reveskjerf på nett, og hadde lyst til å lage noe lignende. Dessverre (eller heldigvis?) fant jeg aldri igjen bildet fra nettet, så jeg kan trygt si at denne designen er min egen.

Denne revekaren er strikket fra nesa og opp, han er strikket frem og tilbake til jeg var ferdig med det hvite, og så er han rundstrikket frem til haletippen. Det brune garnet er håndspunnet og håndfarget alpakka fra Peru, det hvite er noe ubestemmelig noe fra lageret og det svarte er en liten rest med babyull. Jeg lurte faktisk på hvilken farge ørene skulle ha – granskning av rever på nettet viste at ørene er svarte på baksiden, men mer rosabrune inni. Jeg tenkte at ørene kom til å henge ned, og valgte svart. Det viser seg i ettertid at denne reven tydeligvis har en mer aggressiv side, den har hele tiden hatt ørene bakover, selv om han faktisk fremstår som ganske rolig der han henger rundt halsen. Uansett, svarte ører gir en mer estetisk helhet, har jeg bestemt meg for.

Grundige studier av revebilder viser at de er hvite nedover brystet.

Reven tar en selfie. Eksempel på ringrev?

Revens vitale mål er faktisk 175 cm, og den er strikket på pinne 3. Det tok lenger tid enn først antatt, jeg rakk så vidt å feste siste tråd før juleavslutninga på jobben. Kan man si at den ble ferdig i (g)revens tid?

Read Full Post »

Gris, mus, rev

Noen restegarnsnøster er så små at man virkelig må tenke smått. Denne gangen ble nøstene til søte små dyr. Utgangspunktet var at jeg skulle strikke kaninunger til hybelkaninen min, men dessverre lignet de ikke helt på kaniner. Jeg innså brått at jeg hadde strikket mus istedet. Jeg tok meg selv i å lure: Kan jeg lage enda flere arter, bare ved å skifte farge? Javisst, straks hadde to griser sett dagens lys. Og en rev. Det var da jeg begynte å lure: Er det et mønster her? Har alle dyr i utgangspunktet samme fasong? Har jeg, ved en tilfeldighet, avslørt Guds grunnmal for dyr?  Var det dette mønsteret han brukte da han kladdet det som skulle bli verden? Er det bare å ta grunnmalen og tilsette forskjellig farge, forskjellig lyd og kanskje fikse litt på hale og snute, så har vi alle dyrene vi trenger? Ikke dum, den Gud. Ikke rart han rakk så mye på bare 6 dager.

Første grisebilde: De to søte små har fått en liten brungrønn sølepytt å kose seg i. I tillegg er det nok av gress rundt omkring. To oppvakte fyrer med våkent blikk og god trynefaktor.

Bakendene er laget med omhu. Ekte griser har krøll på halen. Jeg må sitere en kollega av meg som sa:» Det her ser jo nesten ut som en gris!» Ja, kjære deg, det er nettopp det det skulle forestille.

Mus! Det var disse to som skulle bli kaninunger, men det var noe med snuten som sa meg at jeg hadde strikket noe helt annet. Da satte jeg likegodt på ører og lang hale. 

Legg merke til at det er to halemodeller: Musa til venstre har heklet hale med krøll, og musa til høyre har en flettet utgave. Sistnevnte fikk halen sin flettet under Woodstock-festivalen, og følte seg så kul at hun aldri har gått tilbake til standardutgaven. Dessuten er en flettet hale mye greiere å holde orden på, hevder hun.

Rev! Denne lille rakkeren har lagt seg til å sove under en birkerot, sannsynligvis i mangel på is å raske over. Han har nemlig prøvd seg som gjeter, og gjemmer seg sannsynligvis for bondekona som oppdaget at han hadde spist opp alle dyrene hennes og drukket opp fløten i tillegg. Hun ble så sint at kun kastet den siste fløteresten etter ham, det er derfor han har hvit haletipp!

Read Full Post »