Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘ullbukse’

Nøstebarns oppskrift #1903

Dette innlegget handler altså om å sette seg i gjeld.  Om jeg klarer å relatere det til en blå ullbukse, blir spennende. Jeg er faktisk ganske spent selv.

Det har seg nemlig slik at undertegnede ikke er så praktisk anlagt. OK, det er mulig at håndarbeid er en praktisk øvelse. Jeg ser den. Men det finnes andre idretter jeg ikke er så god i. Snekring, for eksempel. Jeg pleier å unnskylde meg med at dette er et maskulint anliggende, men det oppstår likevel Store Anledninger der man må trå til selv. Og en av disse Store Anledningene har jeg slitt med i høst. Jeg fant nemlig ut at jeg skulle Skifte Ut Noen Planker På Et Uthus. (Ja, for meg er utfordringen så stor at jeg faktisk velger å bruke store bokstaver for å beskrive oppgaven.) Utstyrt med målebånd (noen har i etterkant fortalt meg at jeg burde ha hatt tommestokk. OK, jeg velger å skylde på det), notatblokk og minnet om den gang jeg fikk S i sløyd på ungdomsskolen, gikk jeg i gang med å lage en skisse for arbeidet. (Her må jeg skyte inn at denne delen av jobben gikk veldig bra. Jeg beveget meg tross alt fremdeles på det teoretiske plan. Der er jeg ikke på riktig så dypt vann.)

Neste skritt var å skaffe materiale. Til min store skrekk oppdaget jeg at den teoretiske delen av den Store Anledningen var overstått, og at jeg nå var over i det praktiske. Hvor får man planker hen? Hvordan skal de se ut? Hvordan får man dem hjem? (Her vil jeg rette en takk til den personen som minte meg på at jeg faktisk har takstativ på bilen. Det ble nemlig montert for to år siden, men er aldri brukt.) Og hvordan skal jeg få malt dem? Planker har den felles egenskapen at de ofte er lite tilgjengelig når de først er montert på en bygning, det er noe med høyde, lissom, som jeg ikke er så glad i. Parketten hjemme var heller ikke så begeistret ved tanken på å skulle agere underlag for maleprosjektet mitt, den knurret faretruende og sendte gulvteppet i ville glefs etter anklene mine. (Note to self: Når teppet angriper, er det muligens på tide med støvsuging. Settes umiddelbart på to-do-lista.) Vel, problemet løste seg ved at det viste seg å eksistere et egnet lokale i nærheten der man både kunne hente materiale, få det saget i (antatt) rett lengde og til og med stå og male.  Makan til service.

Vel tilbake hos uthuset satte jeg i gang med den enkle delen av jobben: Riving av eksisterende planker. Destruktiv som jeg er, liker jeg spesielt godt slike aktiviteter. Ingenting er som å ødelegge. Rive ned. Slenge i bakken uten å være forsiktig. Jeg blir faktisk munter bare ved tanken. Munterheten dalte riktignok noen hakk da den (re-)konstruktive delen av den Store  Anledningen sto for dør. De blå plankene var, til tross for en ukes iherdig tørking i grøssentvått  trøndersk høstvær, bare nesten tørre. Det viste seg dessuten at plankenes vekt økte proporsjonalt med hvor høyt jeg prøvde å løfte dem. Virket det som, i hvertfall. Og den lengste var minst dobbelt så lang som meg. Og lite samarbeidsvillig. Og bakken var sleip og våt. Og veldig på skrå. Og hammeren var dårlig og ville ikke treffe. Og jeg hadde funnet sånne spiker som sannsynligvis er laget for å slås inn i skrå vegger, sånn at de stakk ut på rare steder. Og det var noe med skissen og plankene som ikke helt stemte. (Her føler jeg at vi er midt oppe i den klassiske diskusjonen om hvorvidt det er kartet som skal tilpasses terrenget, eller motsatt. Som det asfaltmennesket jeg er, er jeg alltid skeptisk til terreng. Jeg foretrekker å studere kart hjemme på kjøkkenet, og så la det bli med det.) Selvtilliten begynte å bli like tynn som regnet som yret ned, og jeg innså at jeg ikke hadde jobbet hardt nok for å vedlikeholde sløydkunnskapene fra ungdomsskolen. Her måtte det sterkere krefter til. Heldigvis viser det seg at når nøden er størst, er hjelpemannskapene nærmest, så enden på visa var at plankene kom opp. Den delen av jobben er ikke så mye å fortelle om, rett og slett fordi det ble gjort på en ordentlig måte, og slikt er jo ingenting å underholde med. Riktignok var grunnarbeidet mitt av en såpass personlig art at naboene sannsynligvis får seg en god latter. Jeg vurderer også å male over med korrekturlakk, for korrekturlakk retter som kjent opp alle feil.

Men altså. Man må jo prøve å gjøre gjengjeld. Og da jeg spurte hva hjelpemannskapene ville ha i retur, var svaret en ullbukse i størrelse 1 år. Så da fikk de det.

Ser dere? Jeg klarte det. Ha en fin dag!

Read Full Post »

Nå har buksa fra forrige innlegg ankommet sin rette eier, og det ser da ut som han ble ganske fornøyd?

Read Full Post »

Det kommer stadig vekk flere småttiser i omgangskretsen, og jeg har en ambisjon om å sende hjemmestrikkede gaver der det passer seg. Noen ganger strekker derimot tiden ikke til, så denne gang blir det en sterkt forsinket hilsen. For å være helt ærlig, så kan man nesten kalle det en halvtårsgave. Etter å ha lurt lenge på hva jeg skulle lage, falt valget på en ribbestrikket babybukse fra Nøstebarn. Jeg fant ut at det var på tide å prøve en ny oppskrift, og man trenger jo ikke å strikke omslagsjakka HVER gang noen blir født… Faktisk lurer jeg på å strikke en slik bukse til dokka mi og, hun må jo stadig vekk stille opp som modell når jeg skal ta bilde av strikkeprosjektene mine, og hun har ikke noen bukse selv… Men jeg anbefaler babybuksa til alle som trenger å strikke en kjapp gave, denne oppskrifta var så enkel at den kunne ha vært gitt ut i «Strikking for dummies», faktisk.

Read Full Post »

…gikk til den nye Nøstebarnbutikken i Sandvika. Som gammel «Nøstebarnmodellstrikker» måtte jeg selvfølgelig benytte sjansen til å kikke på det nye lokalet mens jeg var en svipptur til Asker. Absolutt godkjent! Gratulerer med åpninga, Kathrine!

Fra min tid som ullbuksestrikkerske for Nøstebarn

Fra min tid som ullbuksestrikkerske for Nøstebarn

Read Full Post »