Akk. To uker har gått. To uker siden koftefesten. Noen av oss sitter her og kjenner på abstinensen. Savnet etter å snakke med mennesker som forstår deg når du sier at du har et helt rom til garn. Flere skap med garn, som er sortert etter tykkelse og bruksområde. Mennesker som ser på deg og husker navnet på kofta di, før de husker ditt eget navn. Mennesker som inspirerer deg med fagkunnskap, interesse eller engasjement. Mennesker som synes det er helt legitimt å sitte og snakke om kofter og strikkemønstre en hel helg, uten å gå tom. Sukk. Det er ikke ofte man har slike opplevelser. Tomrommet etterpå er stort, og man må bare prøve å fylle det.
Så hva skal man fylle det med? Det er lite strikketid i mai. Både hender og øyne er opptatt på annet hold. Jeg har, som nevnt før, kjøpt garn til ny jakke. Men finner jeg tid til å starte på den? Nei. Vi må satse på noe smått. På koftefesten strikket jeg et par pulsvanter, rett og slett fordi det var greit å ha med seg noe smått. Og plutselig var jeg inni en stim, og i gang med et par til. Og enda et par. De to første blir avbildet her, det tredje kommer når de er ferdige.
Her er paret fra koftefesten – og som dere ser, så har min strikkeassistent, også kjent som Pus, klart å få en labb med i bildet. Jeg aner virkelig ikke hva jeg skal gjøre for å klare å ta bilder uten katta. Alt av ull er som en magnet på henne. Vi får ta det som et tegn på at hun er kvalitetsbevisst.
Grepet av basillen, gikk jeg i gang med par nummer to. Denne gang et klassisk bladmønster som jeg har brukt før, men i lys lilla.
Lørdag 25. april skulle det store koftetoget gjennomføres. Vi som var påmeldt til hele festen var samlet til foredrag og annet snacks på Nova kino først, men i toget var alle velkomne. Det var tydeligvis stor interesse for arrangementet, og publikum sviktet ikke – det var både fotografering, filming og oppmerksomhet fra pressen.
Marias strikkeblogg 