Liverpool-votter

Det hender man strikker ting man ikke helt står inne for, og det har skjedd denne høsten. Det bør være allment kjent at jeg ikke forstår meg på fotball, ei heller på annen sport, for øvrig. At Liverpool skal forbindes med noe annet enn Beatles faller meg tungt for hjertet, men jeg har likevel blitt tvunget til å innse at de har et relativt kjent fotballag. Da jeg i vinter, etter et langt dypdykk ned i alt nettet har å tilby av strikkerelatert materiale fant oppskrift på Liverpool-votter, var jeg så lur at jeg merket meg nettsiden. På gamlemåten, faktisk, ved hjelp av en håndskrevet gul lapp på døra til garnskapet mitt. Dette anfallet av framsynthet kom meg endelig til gode nå i november, da jeg trengte en bursdagsgave til en Liverpool-fan.

Gaven vakte reaksjoner fra hele skalaen – enkelte syntes de var råkule, andre fikk alvorlige problemer med synet fordi de ikke taklet å se votter fra feil lag. Personlig skjønner jeg ikke at Liverpool kan handle om noe annet enn Beatles.

Jeg har anstrengt meg for å ta bilde av vottene i deres rette element, derfor oppsøkte jeg et nett med noe som jeg antar er fotballer. De var i alle fall runde.

  Hvis det er flere som kan tenke seg å strikke slike votter, så finner man oppskrift på flere blogger. Jeg brukte den fra Ingridstua.  YNWA!

Read Full Post »

Votter og lavendel

Høsten er her, og folket begynner å se over vintertøyet sitt. Det er da gamle venner må krype til korset og innrømme at de har mistet de lilla vottene jeg hadde strikket til dem for lenge siden. Storsinnet som jeg er, er jeg villig til å tilgi slikt. Spesielt når innrømmelsen kommer samtidig med bestilling på nye votter, noe som viser at de tross alt ble satt pris på. Da vottene skulle posere til bloggen, ble jeg litt i tvil. Passer det med adventspreg i september? De er jo tross alt lilla? En liten saumfaring i bakgården viste at de faktisk passet godt til lavendelen som sto der, som skapt for oppgaven. Da har jeg sikret et blaff av sommer, før høstbildene kommer for alvor.

Lille Chianti fra naboblokka stakk innom, men hun synes verken lilla votter eller lavendel var noe å bry seg om. Hun var mer interessert i å utforske innholdet i matskåla.

Vottene er strikket i PT3, og oppskrifta finnes hos Nøstebarn.

Read Full Post »

Votter i nålebinding – og en tverrsnuing som tar en ny vending

Da kan jeg endelig vise frem de ferdige vottene. Jeg ble faktisk ganske fornøyd med dem, med tanke på at det er det første paret, og at jeg ikke hadde noe mønster å gå etter. Jeg har faktisk skjønt at nålebinding er en teknikk der votten blir til mens man ror, hvis man kan si det på den måten. Målet er nå å lage et par til, kanskje i en litt mer funksjonell farge, og samtidig prøve å unngå noen av begynnerfeilene som finnes i det første paret.

 

En av teknikkene som skulle læres var tverrsnuing, det vil si at man snur for å lage starten av en flat sirkel, og ikke bare en lang remse. Det viste seg at tverrsnuings-teknikken min trengte noe modning og perfeksjonering før den kunne vises i det offentlige rom. Etter å ha laget et utall knuter og klumper som absolutt ikke lignet noe, begynte det å løsne. Starten av en nålebundet sirkel kan faktisk ligne litt på et sneglehus, og det var da jeg fikk ideen om å utvikle sneglehusene mine til noe mer. Jeg hentet frem en gammel ramme, noe strie, en gul rosett og en sommerfugl kom frem fra gjenbruksposen, og sneglefamilien var født. De måtte selvfølgelig pyntes med perler, for å få det lille ekstra.

Til slutt pyntet jeg det hvite armbåndet, men her ble det heklede rosetter, for å få dem små nok. Jeg er nemlig såpass på begynnerstadiet i nålebinding at tjukt garn er best!

 

Til slutt måtte pus selvfølgelig vise hva hun mente om matmors kunstverk. Det var helt greit å stå på, i hvertfall bedre enn den skarpe grusen.

 

Read Full Post »

Strikkersken irriterer seg over votter som ikke ble som de skulle

Jeg avsluttet forrige gang med å friste dere med et innlegg der jeg mislyktes med noe helt elementært. Jeg vet ikke om dette er en vellykket metode for å trekke flere lesere, men det bekymrer meg mindre. Det som bekymrer meg mest er faktisk at jeg sannsynligvis kommer til å fryse av meg fingrene til vinteren. Jeg har nemlig et mål om å strikke meg selbuvotter. Dette bør kanskje virke overkommelig for de fleste, spesielt for en som har strikket mesteparten av livet og sogar har sin egen strikkeblogg. Men den gang ei. Skjebnen vil det annerledes. I dette innlegget viste jeg hva som skjedde da jeg skulle strikke de to første parene. Ett ble for lite, ett ble for stort, til tross for at det var samme garn og maskeantall (men jeg gikk opp en pinnestørrelse på de største). De første var akkurat så mye for små som de store var for store.

Denne gang gikk jeg mer vitenskapelig til verks. Jeg fant et hefte med vottemønstre i forskjellige størrelser. Samme garn som sist. Nå visste jeg i det minste hvor mange masker jeg trengte, både i bredden og høyden. Det var selvfølgelig ingenting som passet helt etter kravene, men jeg løste det ved å legge opp til samme bredde som en herrevott, og så strikke lengden fra en damevott. So far, so good. Problemet var bare det: De passer selvfølgelig ikke. De er rett og slett akkurat litt for små i begge retninger. Ikke så små at at de ikke kan brukes, men likevel. Akkurat så små at jeg velger å irritere meg over det. De som mener at alle gode ting er tre, og at dette måtte lykkes på tredje forsøk, kan bare gå i hi. Det er nemlig det jeg skal gjøre. Gå i hi og irritere meg, og ikke komme ut før vinteren er over og votter er avleggs.

Så: Her kommer bildene, supplert med utfyllende kommentarer over denne ukas misnøye.

Slik ser de altså ut forfra. Hittil ser det kanskje greit ut. Det er en liten skjønnhetsfeil på dem, men det kan passere. Og ja, jeg vet at dette egentlig ikke er selbuvotter, for det er ikke selburoser på dem, men mønsteret er uansett fint. Hvis noen lurer: Nei, dette er ikke magiske votter som svever i lufta. De er tredd på en gammel tv-antenne som står på bakken.

Her blir det verre. I den til venstre, altså den høyre, føyde mønsteret seg fint sammen i overgangen mellom vott og håndflate. I den til høyre, altså den venstre, gikk det ikke slik. Jeg velger å irritere meg. Fokuser heller på den fine margeritten i midten av bildet, den er mye muntrere å se på.

Slik ser de ut inni hånda. Her er jeg virkelig misfornøyd, da stripene ikke slutter likt i tuppen. Selv Pus er sjokkert over slikt slurv, og gir seg helt over. Hun var så flau over matmors arbeid at hun forsøkte å skjule fadesen ved å stille seg foran kamera. Dette kunne jeg ha gjort bedre selv, sier hun. Særlig, sier jeg. Takk for støtten, kjære Pus. Men også her velger jeg å avbilde vottene foran en større ansamling stemorsblomster, som for anledningen faktisk ser litt spørrende ut over dette opptrinnet som foregår rett foran røttene deres. Tanken er at leseren blir så sjokkert over å se disse vottene så langt utenfor en votts naturlige komfortsone at hun ikke ser ujevnhetene i mønsteret. Jeg håper det virker.

Avslutningsvis: Pus er lei hele votten, garn er tross alt mest morsomt når man får leke med hele nøstet. Hun setter seg heller ut for å lukte på blomstene.

 

Read Full Post »

Selbuvotter i hvitt og brunt

Denne ukas prosjekt viste seg å bli et par selbuvotter. Det vil si, de har nok strukket seg (strikket seg?) over mer enn ei uke, for dette var togstrikkprosjektet mitt i påsken. En halv vott hver vei, for de som lurer. For de som kan regne, og nå tenker at jeg enten har tatt fire togturer eller sitter igjen med bare en vott, så kan jeg bekrefte at jeg strikket første halvpart av hver vott på toget, og andre halvpart etterpå. (Dette var selvfølgelig en opplysning for de mer detaljorienterte, og ikke noe som er nødvendig å vite. Vi går videre.) I forrige innlegg sa jeg at jeg ikke skulle kjøpe mer garn, men bruke av det jeg hadde. Det har jeg altså gjort. Det brune garnet har jeg arvet av noen som har gitt opp strikking – og det hvite måtte jeg kjøpe for å få en kontrastfarge. Det er sikkert noen som klarer å strikke selbuvotter i bare en farge, men for å være ærlig – da skal man ha god fantasi for å se mønsteret.

Men – underveis fikk jeg bange anelser. Jeg har tidligere strikket et par selbuvotter som ble veldig fine. De var svarte og hvite, de hadde fint mønster, jeg hadde strikket jevnt og fint og var riktig fornøyd med meg selv. Bortsett fra en liten detalj – de var for små. Derfor gikk jeg opp en pinnestørrelse denne gang, noe som i mitt optimistiske hode ville løse alle problemer. Som dere kanskje har forstått – det gjorde det ikke. Disse vottene ble MYE større enn det forrige paret (selv om antall masker er det samme). Sånn omtrent herrestørrelse. Og ettersom jeg ikke er en herre, sier det seg selv at de ble for store. Mine hender er en størrelse et sted imellom disse to parene. Så da har jeg startet på et tredje par – som heller ikke ser ut til å bli min størrelse. Noe tyder på at det blir mange votter til salgs i ukene før jul.

Read Full Post »

Slanking av garnlageret

Som de aller fleste av mine likesinnede strikkere sikkert har opplevd, så har det en tendens til å dukke opp garn man bare må ha. Enkelte ganger vet man ikke helt hva man skal bruke det til. Andre ganger var det bare sååå billig. Noen ganger har man faktisk en plan, men så blir planen endret, og da står man igjen med garnet. Helt planløs. Hvis man har glemt å lage en Plan B, altså. Eller så har man gjennomført strikkeplanene til punkt og prikke, og så sitter man igjen med det biproduktet som heter restegarn. Hvis man ikke tar grep, kan man ende opp med mer biprodukt enn godt er, og da inntrer den fasen som jeg nevnte innledningsvis, nemlig garnslanking. Da er det bare snakk om å velge metode. Skal garnet settes på lavkarbo? Eller skal vi forsøke flyvertinnedietten, der man kun inntar et glass vann hver dag til man segner om? Det enkleste kan naturligvis bare være å strikke i vei og lage noe av det. Her må man riktignok ikke gå i den fella at man begynner å lage noe som er bittelite grann større enn hva garnet rakk til, slik at man må kjøpe mer. Her snakker jeg nemlig av erfaring. Jeg hadde ett lilla og ett petrolfarget nøste. En lue krever halvannet nøste. Et grovt overslag viser da at jeg hadde to nøster, kjøpte to til, og sitter igjen med to halve. Etter dette innledende forsøket, som muligens kan kalles strikkingens svar på jojo-slanking, ble jeg litt visere. Garnet til vottene ble dermed porsjonert ut meget nøye. Hittil har jeg klart meg uten å måtte skaffe noe ekstra, men ser at jeg nå står på randen av å måtte ta en sjefsavgjørelse: Kjøpe mer bunnfarge og bruke restlageret til å spe på med, eller si meg fornøyd med at mengden Pt3 og Fritidsgarn har minket noe? Og hva gjør jeg med det siste hvite nøstet av uglegarnet? Lar det ligge til senere? Eller kjøper ett til, og reduserer lageret fra ett til et halvt + en lue? Jeg kjenner brått at dette kan bli sommerens store thrilller…

Read Full Post »

Selbuvotter

Tidlig i sommer var jeg på besøk på strikkemuseet i Selbu, og en grufull sannhet gikk opp for meg: Jeg har aldri strikket et par selbuvotter. Dette var ikke noe jeg kunne være bekjent av, og jeg ga meg selv umiddelbart en utfordring, nemlig å strikke votter før sommeren var over. Oppskriftshefte og garn ble kjøpt inn, og pinner funnet frem. Så fulgte den delen av prosessen som var den vanskeligste av alle, nemlig å velge mønster. Det var mange mønstre som var fine, men de beste var bare i herrestørrelse. Det viser seg nemlig at jentene laget de mest avanserte mønstrene til gutta (et godt, gammeldags sjekketriks), og enklere varianter til seg selv.

Etter å ha ombestemt meg omtrent 20 ganger, satte jeg i gang. Det gikk ganske bra til å begynne med, men angsten begynte å melde seg da jeg kom opp til første tommelhull og skulle ta den halvferdige votten på. Dette ble da veldig trangt og lite? Skulle det virkelig være slik? Blir den for liten? Er alt arbeidet forgjeves? Burde jeg starte på nytt med større pinner? Det siste alternativet slo jeg fra meg, da jeg var på tur uten pinneforrådet mitt, og resultatet dermed hadde blitt å ikke ha noe å strikke i det hele tatt. Prosjektet ble dermed gjennomført på pinne 2. Nå ble ikke disse vottene spesielt store, men etter en runde med dampjernet ble de noe bedre. Jeg kommer nok likevel til å bruke større pinner neste gang jeg skal strikke et par.

Read Full Post »

Er strikking UT eller IN?

Det påstås at strikking er på vei ut, men jeg velger å tro at det er på vei INN igjen. Jeg er enig i at 90-tallet kanskje ikke var strikkingens tiår, men der hvor det før var in med nettcafe, er det nå in med strikkecafe. Man kan lese at de amerikanske filmstjernene strikker på kafe i USA (enkelte meldinger fra den kulørte presse er så gode at jeg velger å tro på dem). Det er også en god del småjenter som er interessert i å lære. Jeg har sittet og strikket votter på grillfest, og blitt omringet av 8-10åringer som var kjempenysgjerrige på hvordan jeg fikk strikket på tommelen. Jeg måtte love å rope dem inn for å vise dem når jeg kom så langt. Så da er det bare opp til oss som er mer drevne å sette av tid til å vise dem triksene.

Mønsteret til vottene på bildet er fra Nøstebarn, men jeg har brukt PT3 for å få dem tjukkere (og så går det kjappere, latskapen lenge leve).

Read Full Post »