Et anfall av symmetri

Etter å hatt en pause på perlefronten, er jeg nå inne i en stim av pulsvanter igjen. Dette er egentlig et arbeide som går parallelt med noe større, det er nemlig godt å ha noe lite å holde på med, noe som blir ferdig fort, mens man møysommelig arbeider seg rundt mange hundre masker på pinne tre, i håp om at man kan gå høsten i møte i ny kofte. Men, tilbake til saken – dette mønsteret har jeg funnet i boka Perler på pulsen. Det enkleste er nok å bruke perler i en farge, men ettersom det enkleste ikke nødvendigvis er det mest dekorative, valgte jeg å bruke to farger. Da kommer også mønsteret bedre frem.

Det første paret har røde og hvite perler. Jeg vurderte marineblått garn, men et dypdykk i garnlageret tilsa at det ble koksgrått i stedet. Kanskje like greit, så slipper man å gå rundt med en overdose nasjonalfølelse på håndleddene.

Det andre paret har samme mønster, men kremhvite og lyseturkis. Ja, faktisk. I glasset var det tydelig fargeforskjell, men når man strikker med dem, forsvinner mye av fargeeffekten. Heldigvis var de turkise perlene blankere, så det er noe forskjell på dem. En bedre fotograf ville vel også ha hjulpet noe, når sant skal sies.

Den observante leser vil se at jeg har fraveket fra min faste bakgrunn med grus på bildet. Dette er noe som bare skjer når det høljregner så ettertrykkelig at jeg ikke orker tanken på å gå ut. Selv om man sier «it’s raining cats and dogs» på engelsk, er jeg ikke så godtroende at jeg tror at de kommer fallende ned fra oven, selv om jeg er over gjennomsnittlig glad i pels. Så, inntil trønderværet roer seg: Innebilder.

Read Full Post »

Blomster og …eh…blader

For noen uker siden viste jeg bilder av pulsvanter med bladmønster, den gang med lilla perler. Det rant meg brått i hu at blader vanligvis opptrer i grønt, ikke i lilla, derfor måtte jeg, i frykt for å få biologene på nakken, vise at jeg har et minimum av innsikt i floraens verden. Herved presenterer jeg pulsvanter med bladmønster, nå med perler i naturlige farger.

Par nummer to har blomstermønster. Jeg vet ikke om det er mange blomster som er sølvfarget. Dette innlegget, som startet så korrekt, er nå i ferd meg å bli en skandale. Her avslører jeg at jeg mangler grunnleggende kunnskaper om hvilke farger blomster opptrer i. Akkurat som jeg bryr meg.

Begge parene havner på lageret, i påvente av en passende anledning.

Read Full Post »

Abstinenser, og to nye på pulsen

Akk. To uker har gått. To uker siden koftefesten. Noen av oss sitter her og kjenner på abstinensen. Savnet etter å snakke med mennesker som forstår deg når du sier at du har et helt rom til garn. Flere skap med garn, som er sortert etter tykkelse og bruksområde. Mennesker som ser på deg og husker navnet på kofta di, før de husker ditt eget navn. Mennesker som inspirerer deg med fagkunnskap, interesse eller engasjement. Mennesker som synes det er helt legitimt å sitte og snakke om kofter og strikkemønstre en hel helg, uten å gå tom. Sukk. Det er ikke ofte man har slike opplevelser. Tomrommet etterpå er stort, og man må bare prøve å fylle det.

Så hva skal man fylle det med? Det er lite strikketid i mai. Både hender og øyne er opptatt på annet hold. Jeg har, som nevnt før, kjøpt garn til ny jakke. Men finner jeg tid til å starte på den? Nei. Vi må satse på noe smått. På koftefesten strikket jeg et par pulsvanter, rett og slett fordi det var greit å ha med seg noe smått. Og plutselig var jeg inni en stim, og i gang med et par til. Og enda et par. De to første blir avbildet her, det tredje kommer når de er ferdige.

Her er paret fra koftefesten – og som dere ser, så har min strikkeassistent, også kjent som Pus, klart å få en labb med i bildet. Jeg aner virkelig ikke hva jeg skal gjøre for å klare å ta bilder uten katta. Alt av ull er som en magnet på henne. Vi får ta det som et tegn på at hun er kvalitetsbevisst.

Grepet av basillen, gikk jeg i gang med par nummer to. Denne gang et klassisk bladmønster som jeg har brukt før, men i lys lilla.

 

Read Full Post »

Fyrierma med hallingbord

Mange av parene med pulsvanter jeg har strikket har hatt border fra Vestlandet, og mange har også hatt border som er tatt fra selbumønstre. Samtidig har det slått meg at det er rart å ha ordet «fyrierma» som en godt integrert del av ordforrådet mitt, og så aldri ha strikket et par med hallingmønster. Med tanke på denne koftefeberen som raser over landet, der alle vil ha en kofte med navn fra eget hjemsted, måtte da jeg klare å få meg et par fyrierma med hallingbord? Jeg ble satt på sporet av dette mønsteret da jeg kikka gjennom julekuleboka til Arne & Carlos, de har en kule med en halv hallingbord. Jeg bestemte meg likevel for å fleske til med en hel bord, som jeg konstruerte etter å ha kikket litt på bilder på nettet. Mens jeg strikket denne, fikk jeg også lyst til å eksperimentere med flere farger i mønsteret. Det tar litt mer tid å tre på perlene, men jeg tror likevel jeg skal gjøre et forsøk.(Og for de som lurer på hvorfor mønsteret ikke er midt på – sømmen blir nesten usynlig i svart garn, og jeg gadd ikke dra perlene over mange titalls meter med garn før jeg starta. Etterpå kom jeg på at jeg kunne ha strikket det svarte partiet først, brutt garnet og strikket perlene og dermed fått mønsteret på midten. Neste gang, ja. Etterpåklokskap er også klokskap.)

Jeg har også laget et par i blått, med bladmønster.

Neste prosjekt: Diverse ullnøster blir til luer, som skal sendes til frosne mennesker i Narva i Estland.

Read Full Post »

Strikkersken tar en bånnski

Som tidligere sagt, dette har ingenting med flytende varer å gjøre. Det er bare en oppfølging av et tidligere innlegg der jeg skrøt av at jeg hadde klart å tømme et glass. Den gang var det et fullt glass med perler som hadde blitt strikket opp, denne gangen er det to småslanter som har gått med. Det viste seg at jeg hadde snaut 600 perler igjen av hver farge, og valgte derfor et mønster som krever 274 perler på hvert håndledd. Mønsteret fant jeg i julekuleboka (kule 12) til Arne og Carlos, faktisk, og der heter det bare Husflidsbord, fordi de har funnet det på et ark med en samling gamle mønstre fra Husfliden.

Første par har blålilla perler:

Andre par har kobberfargede perler:

Slik så de ut før de ble sydd sammen:

 

Read Full Post »

Strikkersken tømmer et glass i full fart

Et glass med hva, tenker du kanskje? Med kjølende isvann, nå som tropevarmen har inntatt landet? Eller en frisk Chablis, som man nipper til mens man tørker svetten med det til enhver tid tilstedeværende strikketøyet? En sunn og styrkende smoothie i sommerens farger? Alt dette høres vel og bra ut, men det er naturligvis et gass med perler jeg har tømt. Med mitt selvpålagte mantra «bruk det du har før du kjøper nytt» (som bare delvis overholdes, må jeg innrømme…) i bakhodet, stakk jeg hånda litt på måfå ned i perlelageret og landet på et uåpnet glass med en blanding av turkis og grønne perler.

Første par ut er alltid enkelt, da har man ubegrenset med perler å ta av, og man kan velge et hvilket som helst mønster. Ettersom jeg er lei av mange av de gamle mønstrene jeg har brukt, valgt jeg denne gang ett som egentlig er en bord fra et selbustrikk-hefte.

Neste par har også selbu-inspirasjon. Her er det to roser, den største er hentet fra et selbu-hefte, men den lille laget jeg selv, for å ha noe i passende størrelse.

Siste par var nøye uttenkt. Mønsterborden er for så vidt helt tradisjonell, den finnes på flere kofter, men her måtte jeg velge ut fra hvor mange perler jeg hadde igjen. Perlene ble sirlig talt opp og fordelt på to forskjellige nøster, men en bitteliten margin på 10-20 perler. Heldigvis gikk det akkurat bra, og slik ble resultatet:

Som dere ser, så har jeg heller ikke denne gang klart å ta bilder uten at min personlige assistent har hatt en hale med i spillet.

Og der var glasset tomt. Skål!

Read Full Post »

I mangel på en fengende overskrift…

…starter jeg på denne måten. Og hva skyldes nå denne mangelen på inspirasjon til overskrift? Ganske enkelt det faktum at jeg skal lage et innlegg om noe jeg har vist bilder av og skrevet om cirka tusen ganger før, og da er det vanskelig å være original. Det har nemlig vært lite strikketid i det siste, og da blir det bare småtteri på pinnene. Jeg skal derfor vise mine tre siste par med pulsvanter. Disse legges i lageret, og finner kanskje et permanent hjem rundt juletider.

Nummer en har sikksakk, og her er det faktisk perler i tre forskjellige nyanser av grønnturkis, selv om det ikke synes så godt:

Neste par har perler som i utgangspunktet hadde en eplegrønn farge, men mot det svarte garnet blir de noe gulere. Mønsteret er hentet fra et hefte med selbumønstre.

Par nummer tre er identisk med to jeg har laget før, så dette er par nummer tre på flere måter. (Og det er helt sant at jeg har strikket tre sett, altså, jeg driver ikke og jukser ved å legge ut samme sett tre ganger. Æresord!)

Her klarte jeg ikke å ta et godt, ei heller interessant eller kreativt, nærbilde av mønsteret, derfor velger jeg å avslutte med et skikkelig dårlig et. Jeg fant nemlig ut at med litt fantasi kan man late som siste bilde viser gatelysene i en amerikansk storby, kanskje utenfor et teater, en nattklubb, et kasino…eller kanskje et sirkus? Yrende folkeliv, musikk, spenning…her er det bare strikkefastheten og dårlige fotokunnskaper som setter grenser. Lenge leve manuell zoom og sviktende autofokus!

Neste gang: Strikkersken mislykkes nok en gang med noe som burde være lekende lett.

Read Full Post »

Fyrierma med blå perler

Jeg har et selvdisiplinerende prosjekt på gang som heter «bruk det du har». Tanken bak dette er selvfølgelig at jeg skal ta utgangspunkt i garnlageret og se hva som kan strikkes av det som er der, heller enn å kjøpe nytt. Det betyr at jeg ikke nødvendigvis strikker det som står på toppen av ønskelista, men heller noe som kan komme til nytte. Sokkegarn blir til sokker. Garn i passe tykkelse som ikke er sterkt nok til sokker, blir til striper oppover ankelen. Mykere garn blir til luer. Tynne rester av garn til sjal blir til stripete skjerf. Så får vi se hvor langt vi kommer. (For de leserne som nå ligger flate i nesegrus beundring over denne selvdisiplinen, som kanskje er fra seg av beundring over min standhaftighet – slutt med det. Jeg har allerede klart å bryte regel nummer en, for øvrig den eneste regelen i dette prosjektet, og kjøpt litt nytt. Men bare for å få utnyttet det gamle garnet på best mulig måte, altså. Helt sant. Vent til neste innlegg, så får dere se.) Det er heller ikke bare garnlageret som omfattes av denne selvpålagte (og halvhjertede) innkjøpsstoppen. Etter den store perlefarsotten som herjet over det ganske land for noen år siden, da perlebutikkene lå tettere enn melkebutikkene på 50-tallet, viser det seg at det også finnes en mengde perler som bør brukes til noe. To nøster svart babyull og en boks med blandede blå perler har gjenoppstått som to par fyrierma, og får herved sine 15 minutter i solen:

 

Read Full Post »

Lilla pulsvanter med opprekk

Disse pulsvantene får mønsteret sitt ved at man strikker et glattstrikket stykke i passende størrelse, og så slipper ned hver femte maske på nest siste pinne før man feller av og syr sammen. Hver gang jeg lager slike er det noe som slår meg: Hvis man mister en maske i et vanlig strikketøy, forsvinner den nedover i høyt tempo, og det er et svare strev for å lokke den til toppen igjen. Hvis man slipper ned med vilje, derimot, er det ikke så enkelt. Da har maskene bestemt seg for å filtre seg sammen, dyrke samholdet, virkelig klamre seg inntil hverandre for å ikke rekkes opp. En sammensvergelse, sier du? Ja, sannsynligvis.

Fargen blir mer riktig på dette bildet:

Mjaurrr…OK, hvem var det som innbilte deg at jeg har tenkt å være modell i dag?

 

Read Full Post »

Noe gammelt, noe nytt og noe hemmelig

I familiens julegavehaug i år åpenbarte det seg et par strikkebøker. Den ene var Arne & Carlos sin siste, den andre var en vintage-utgave (kan man bruke slike uttrykk om brukte bøker?) av klassikeren Norske strikkemønstre av Annichen Sibbern Bøhn. Ved gjennomlesning av sistnevnte var det noe som virket så forunderlig kjent. Riktignok heter A&C-boka Strikk fra Setesdal, det burde ha vært et hint i seg selv, men det tok likevel en runde med parallell-lesing før jeg så at A&C hadde dekorert boka si med et setesdalsutdrag fra Bøhn sin bok. Det er slike øyeblikk som får stemningen til å stige hos en strikkerske.

Så over til dagens egenproduserte, som på mange måter kan klassifiseres som både gammelt og nytt. Det er nemlig to par pulsvanter, med samme motiv, men forskjellig farge. Det hender at jeg får forespørsler fra folk som gjerne vil gi et par pulsvanter i julegave, og derfor prøver jeg ofte å strikke opp et lite lager som jeg kan selge før jul. «Ulempen» er bare at de er så ettertraktet at de forsvinner underveis, og jeg aldri rekker å få noe lager, dessverre. Disse fikk ny eier så snart de ble felt av, med tilhørende bestilling på det paret som var underveis på pinnene.

Til slutt det hemmelige: Dette er et nytt prosjekt, og det kommer til å være hemmelig helt frem til høsten, men dere skal få en titt på fargene:

Read Full Post »